Constance Ring, av Amalie Skram

January 8, 2015, 4:31 am

≫ Next: Professor Hieronimus, av Amalie Skram

≪ Previous: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

$

0

0

Det skulle Amalie Skram til for å venne meg av min aversjon mot lydbøker. I 8-9 timer har jeg gått turer, ventet på tog og murt meg inne i lunsjpausene for å lytte til Constances evige ferd blant sorger og skuffelser.

Constance Ring, av Amalie Skram

Ekteskapsroman. Naturalisme. Utgitt i 1885.

Constance gifter seg med en 16 år eldre mann og er totalt uforberedt på ekteskapets plikter. Så er også Constance svært ulykkelig, hun som tidligere var livlig og munter. Hun lengter hjem til Molde, sine foreldre og sin barndom. Mest av alt til uskyldens tid.

Likevel sier alle at hun skal være takknemlig for å være hustru til en velholden mann som Ring. Han som kan fø henne, tilby henne en velstående omgangskrets, de deiligste kjoler og alskens selskapeligheter.

Det hjelper ei. Constance orker knapt å være i samme rom som sin mann. Hun holder avstand, er kold og trist. Omgivelsene bebreider henne for et barnløst ekteskap, for at hun ikke er hengiven nok mot sin mann, men flirter med andre menn i selskap. Selv moren, som i et forsøk på å få henne til å ta seg sammen, tilbringer flere uker hos henne. Allerede første kveld minner hun henne på de ekteskapelige plikter. Constance føler svik og skuffelse, det er en «tomhet i hennes indre», men lover bot og bedring. Det er likevel kun overfladisk. Akkurat som hennes muntre passiarer med andre menn i selskap.

”Den frie Kjærlighed er jo Tegnet paa den yderste Fordærvelse. Det vil bli Utugten sat i System, siger Sunde.” ”Siger han det?” Constance smilte mat. ”Da glemmer han vist, at Utugten allerede er sat i System, i offentlig System, og længe har været det.

Hennes omgjengelige vesen og ytre skjønnhet gjør henne populær blant hans venner. Constance passer dog på å behandle alle likt, for å ikke skape grobunn for rykter. Blant hennes beilere finner vi først og fremst Rings unge slektning, Lorck. Også pianisten Meyer vekkes av interesse for Fru Ring.

Ring selv fremstår selv i bokens begynnelse som lite attraktiv og patetisk med sitt irriterende vesen. Han er drikkfeldig, streber med sine forretninger, og virker ikke å kunne se alvorligheten av hennes tristesse og behov for andres oppmerksomhet. Han drikker seg sanseløst beruset mens han kritiserer henne for å ha «forsett henne på fløtefjeset der borte», men evner ikke å endre sin oppførsel til det bedre.

Hennes sprudlende vesen tiltrekker menn, og Lorck bedyrer raskt sin kjærlighet. Constance forferdes når det kommer for en dag at denne kjærligheten i fremste rekke er kroppslig betont. Hun kaster ham ut av sitt hjem, men fornedres når Ring ikke forstår hennes motstand.

Koldheten blir total når Constance oppdager at han har et forhold til tjenestepiken. Hun fortsetter likevel å leve med ham. Ekteskapet går inn i den fullkomne krise når tjenestepiken omsider blir med barn, til tross for Rings fornektelse av forholdet. Constance flytter til sin tante og går til presten for å kreve skilsmisse. Hun argumenterer stolt og kraftig, så selv presten ikke kan annet enn å gi henne aksept. Likevel fordømmer hennes foreldre valget. Det blir en skandale, det er utenkelig. Hvorfor vil hun gi sine foreldre en sådan sorg? Ring trygler henne og samfunnet stempler henne.

- Hun planlegger å gifte seg med Lorck, stakkars Ring. Ja, slik må det være. Noe annet kan ikke være årsaken.

Constance kan ikke tenke på seg selv. Hun flytter derfor tilbake til sin mann, under lovnad om kun praktiske årsaker. Det tar dog ikke lang tid før Ring atter presser henne, hvorpå hun reagerer med depresjoner og avmagring.

Senere dør han. Under en kraftig storm på havet forliser hans kutter og han drukner. Det hele er kaldt og nøysomt beskrevet. Constance straffer seg selv. Hun er oppgitt, motløs og isolerer seg fra omverdenen. Oppgjøret etter hans plutselige død avslører at forretningene har gått i grus. Hun overlates til fattigdom, og hun står overfor to valg. Et nytt ekteskap eller selvmord.

Samme dag som hun beslutter å ta sitt eget liv, mottar hun et frierbrev fra Lorck, som i alle disse år aldri har sluttet å elske henne. Hun aksepterer og flytter med ham til Paris. Så slipper hun omsider alle sine hemninger og opplever en brå og uventet forelskelse. Samtidig kommer Meyer uanmeldt til byen. Meyer som selv er tindrende forelsket i Constance, dypt fortvilet over at Lorck har kommet ham i forkjøpet. Constance er attpåtil svanger.

Men lykken varer ikke lenge. Lorck blir syk. I hans sykdomsperiode får hun vite at Lorck har skjult et barn, som nå er død. Atter en skuffelse, atter en ny vemmelse. Så har heller ikke Lorck opptrådt hederlig. Constance aborterer, blir kold og avvisende. Forelskelsen hun tillot seg dør brått.

Mens hun trykker sannheten til sitt bryst, trøster hun seg med Meyers vennskap. Han innrømmer raskt sin forelskelse, men hun holder stadig avstand. Klinkende klar på at hun ikke under noen omstendighet akter å være utro. Riktignok faller hun for ham, men hun gjør aldri noe usømmelig.

Tilbake i Kristiania overrasker hun sin mann mens han undersøker en pasient. Mor til hans avdøde sønn. Han, som aldri ville gjøre noe mot sin frue, er svak når hans tidligere elskerinne gir seg hen til ham. Sjalu og med alle illusjoner brutt, sverger hun på den grusomste hevn. Hun akter å innfri Meyers ønsker. Nå har hun umulig noe mer å tape.

Neste kveld kommer han på besøk til deres sommerhus. Lorck er fremdeles i byen, uvitende om Meyers visitt. De tilbringer natten sammen. Fru Lorck er sin mann utro. Når Meyer tar avskjed neste morgen, faller et bilde ut av hans lomme. Det er Emma, sypiken Meyer i disse årene har hatt et hemmelig forhold til. Verden går i knas. Så heller ikke ham… Hun bestemmer seg for å avslutte sine sorger, sitt bedrøvelige liv der sorger og skuffelser har etterfulgt hverandre.

Med minne om farens bebreidelser om hennes egoisme, tømmer hun en flaske med morfin.

Constance Ring slutter aldri å ryste leseren, selv om godt over hundre år er gått. Boken, som ble hennes romandebut, ble utgitt i 1885, betalt av forfatteren selv. Gyldendal nektet å innfri avtalen om trykking da det særdeles provokative innholdet ble avslørt. Så vakte også romanen den ytterste forfjamselse og harme i datidens samfunn.

Tenke seg til. Kritisere ekteskapets hellige institusjon, kirkens dobbelmoral, samfunnets urettferdige seksualmoral, fattigvesenet og snakke fromt om feminisme og likestilling. Og attpåtil være kvinne!

Forkastelig, var det. Fullstendig forkastelig.

Så er det også interessant, rent språklig sett, å se hvordan Amalie Skram har brukt den ytre skjønnhet som en skarp kontrast til det indre. Det vakre ytre, de lekre klær, det mest forseggjorte interiør, disharmonerer kraftig med hennes sinnstilstand. Videre er det spennende at personene i boken eksempelvis diskuterer Gustave Flauberts Madame Bovary, et av naturalismens aller største verker. Genren hvor Amalie Skram utpekte seg som Norges aller fremste representant.

Amalie Skram vakte oppsikt også i 1882 da hun debuterte med novellen Madame Høiers Leiefolk, med dens kritikk av samfunnets skille mellom fattige og rike. Selv var hun nygift med Erik Skram, etter det havarerte ekteskapet med skipsreder Müller. Som i hennes øvrige verker er det sterke paralleller mellom Constance Ring og hennes eget liv. Amalie var selv purung da hun hun giftet seg første gang, helt uten forutsetninger eller viten om hva dette ville medbringe. Bitter og stridslysten, med et intenst ønske om å vekke forståelsen om dobbelmoralen og urettferdigheten i samfunnet, skrev hun sine bøker med en intensitet og modighet vi aldri kan glemme. Hun hadde jo opplevd så mye selv, og gjorde det stadig. Amalie var bitter, sint, sjalu og krigersk. Med god grunn.

For en stemme, for en djervhet, for en samfunnsstormer!

Constance Ring er både dypt kritisk og ytterst handlingsmettet. Svikene står i kø, og til slutt blir det for mye for henne å takle. Hun har seg selv å takke, hun forventet så meget bedre. Hennes egne verdier blir knust av foreldre, så vel som ektefeller og fortrolige. Av kirke og storsamfunn. Hun er blitt en byrde for seg selv. Hun har intet mer å kjempe for, de andre skal ikke lenger måtte utstå å ha henne der.

For på Amalie Skrams tid skulle kvinner tie og tilgi. Mannen var jo så svak, så lenket til sin kropps sterke lyster, han kunne jo aldeles ikke noe for det. Elskerinner, overgrep og forlystelser.

Tilgi ham kvinne, han mener jo intet vondt med det. Nei, det er din feil. Du har forsømmet dine plikter, du skulle vært mer kjærlig mot ham, mer oppofrende. Det er din feil.

Takk, Amalie Skram. Takk for at du talte samfunnet midt imot. Snakket der andre tiet. For du hadde helt rett. Det hele var ytterst urettferdig.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. 

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denne artikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av øvrige romaner og noveller.

Andre bloggere: Les gjerne (Lena fra LesMye) sin omtale av samme roman.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

---

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

January 10, 2015, 12:00 am

≫ Next: Hoffeng Sissel «Coco Chanel»

≪ Previous: Constance Ring, av Amalie Skram

$

0

0

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:

“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 

Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.

Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Hoffeng Sissel «Coco Chanel»

January 10, 2015, 3:22 am

≫ Next: Å bli en gammel Sandnesgauk

≪ Previous: Professor Hieronimus, av Amalie Skram

$

0

0

 Fattig jenta som forandret motehistorien og ble et moteikon!

Hun er regnet som en av århundrets mest berømte og viktige kvinner. Hun var Lady Gaga før Lady Gaga og Madonna før Madonna, som det står i boka!

Hvorfor? 

Jo, hun brøt alle regler, hun kastet korsettet. Coco gikk ut i sola og fikk fregner på nesa og brukte bukser som en mann, til og med herre vest til. Klippet håret helt gutte kort og ville at alt skulle være enkelt. Hattene skulle dengang være som store bløtekake på hodet, hun laget små pille eskehatter med enkel pynt. Coco var hip og gav blanke i hva folk mente om henne, hun var dyktig til å i scene sette seg selv og fikk beundrende blikk fra begge kjønn for sitt frisinnethet. Hun hadde mange elskere og skulte aldri dette, men sin egen bakgrunn skulte hun godt!

Hun prøvde hele sitt liv å holde sin fattige barndom skult og diktet opp at faren var emigrert til Amerika. Det er aldri noen i slekten som har uttalt seg om hennes bakgrunn. Hun løy og fortalte fantastiske historier om at hun var en ektefødt borgerlig bohem og kunstner.

Bakgrunnen hennes:

Gabrielle  Bonheur Chanel ble født 19. aug 1883 på fattighuset i Saumur i Nord Frankrike. Foreldrene var  omreisende fattige mennesker og da Gabrielle var 12 år døde moren. Faren kjørte henne og de to andre søstrene til et katolsk barnehjem og leverte de der, han kunne ikke dra rundt i vogna på alle barna. De tre brødrene kunne jobbe for seg, så de ble plassert rundt om til bønder. Gabrielle sin far sa at han skulle komme å besøke dem, men hun så han aldri mer.

Hun lærte og sy i klosteret og lærte nøyaktighet.  Det enkle formspråket og enkelhet i dekoren i klosteret som besto av enkel geometriske utsmykninger var hennes stil. Coco brukte dette enkle formspråket videre i sine kolleksjoner, også kontrastene svart- hvitt. 

Da Gabrielle var 18 år kom hun på kostskole og traff igjen halvsøsteren Adrienne. Hun fikk Coco til å bli med til tanten som elsket hatter og der omarbeidet de hattene hennes.  De to halvsøstrene ville så gjerne bli kabaretsangere og opptrådde på pub i byen med selvsydde kostymer, men det ble ingen suksess.

Det var der Coco fikk navet Coco ettter sangen "Hvem har sett Coco", sang om en hund. Der traff hun  den rike Etinne Balsan, som hun flyttet inn hos. Der boltret hun seg i hans garderobe og redesignet hans klær og brukte de selv.
Det var der hun kom i kontakt med mange rikfolk som hun sydde hatter til. Hun traff også sitt livs store drømmemann/kjæreste og hjelper på jaktslottet til Balsan. Det var Boy Capel som hjalp henne i gang økonomisk med hattebutikken som hun startet i 1912, Paris . Coco elsket Boy over alt på jord og når han døde i en bilulykke 1919 syns hun livet ikke var til å leve.

Coco var en levekvinne og fant stadig nye rike elskere. Hun designet, sydde kostymer og enkle klær for rikfolk. En dag fant hun ut at "De som handler hos meg, kjøper ikke bare et plagg, men en livsstil". Alle hadde ikke råd til å kjøpe henne kreasjoner så derfor fant hun ut at en Parfyme kunne være fint å satse på.

Chanel nr 5 ble lansert 1921 og ble den ledende parfymen i hele verden.  Vi kjenner jo alle utsagnet til Marylin Monroe: "Jeg har på meg bare Chanel nr 5 når jeg går til sengs".

Coco sine foreninger gikk strålende helt til hun rotet seg bort i en nazist under krigen, det likte ikke folk og sluttet å handle hennes klær. Hun bosatte seg i Sveits, men i 1954 åpnet hun igjen med en stor motevisning i Paris. Det ble en fiasko, "New look"  fra Dior var det hett da. Men, Coco dro til USA med kolleksjonen og den ble godt mottatt der. Den rosa drakten Jaquline Kennedy hadde på nå Kennedy ble skutt var en Coco-drakt.

Først på 60 tallet ble den enkle Coco stilen igjen populær i Paris, da var Coco over 70 år. Hun var sliten og hadde giktsmerter, men arbeidet helt til sin siste dag. Den 10 januar 1971 tok hun en morfinsprøyte og døde.

Chanel-drakten kommer stadig på mote igjen og igjen. Karl Lagerfeldt overtok som sjefsdesigner hos Chanel i 1983 og var der til 2013 (tror jeg). Chanel er fremdeles et ledende motehus, med den Lille Sorte, det enkle snittet og Chanel-drakten.


Sissel Hoffengh, forfatteren:
Skriver om norsk klesdesign for Oslo Fashion Week Magasin og fikk heder med "beste motejournalist pris 2009". Ellers jobber hun i Dagsavisen som trend, portrett journalist.

Boka er utgitt på Gyldendal, serien Ikon, 103s,utgitt 2011
Boka har jeg kjøpt selv

To av de tre filmene som ble laget om Coco for noen år siden, de er fine filmer!

Den siste heter Coco og Igor Stravinskij.

Noen av produktene vi aldri glemmer, som Coco står bak!

Jeg har naturligvis laget et smykke dedikert til Coco Chanel.

... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

Å bli en gammel Sandnesgauk

January 12, 2015, 5:24 am

≫ Next: Fvonk, av Erlend Loe

≪ Previous: Hoffeng Sissel «Coco Chanel»

$

0

0

Man tenker kanskje ikke på alderdom når man er ung, men det finnes noen unntak. For eksempel våre unge nye Sandnesgauker. I forrige uke satte vi oss sammen i bibliotekets lesesal for å høre på fire gjester fra Rovikheimen Bo- og … Les videre → ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

Fvonk, av Erlend Loe

January 16, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Odinsbarn av Siri Pettersen

≪ Previous: Å bli en gammel Sandnesgauk

$

0

0

Jeg vet jeg har fortalt dette før. Unnskyld. Uansett: Jeg har slått Erlend Loe i petanque. Anledningen var et par kamper i vinterserien rundt midten av 2000-tallet. Dette var ikke så lenge etter at jeg selv hadde lest L, så da motstanderne viste seg å være Brødrene Loe med venner, var det et lite under at Ellikken i det hele tatt klarte i holde kroppens spasmer og skjelvetokter såpass i sjakk at kulene ble kastet fra hånd til grus. Jeg kikket konsekvent ned og holdt meg fullstendig tyst. Noe sier meg at jeg ikke gjorde mitt aller ytterste for kulturkjendisrekruttering den kvelden.

Erlend Loe, du er flinkere til å skrive bøker enn du er til å spille petanque. Og det sier jeg ikke for å være ekkel. Jeg sier det for å gi deg ros for dine sørgmodighumoristiske historier, og for å gi deg et realt spark i ræva til å pelle deg tilbake til petanquemiljøet. Du vet. Du blir ikke bedre uten å trene. Vøttø.

Fvonk, av Erlend Loe

Humor. Politisk satire. Utgitt i 2011.

Fvonk er utbrent, deprimert og stemplet som en mann med ukultur. Som ildsjel i Norges Gang- og Mosjonsforbund var han feig tilskuer til ukulturen i forbundet. Du vet, sånn juksing med medlemstall. Ikke at han så det direkte, eller at noen snakket om det direkte til han, men han visste det jo. Sånn egentlig, det ser han i alle fall i ettertid.

Ukulturen varte og rakk, helt til en av de Gravide meldte fra. En av disse strålende skapningene som ikke tåler noe som helst urent, skittent, umoralsk. En Gravid meldte ifra, og nå er alle disse Gravide ute etter han.

Alt blir litt, men aldri helt, bedre den dagen buksedresskvinnen Helga står på trappa og krever at Jens flytter inn. Denne Jens viser seg å være statsminister, en svært sliten og lei sådan, og han trenger litt pause fra hellivsstillingen sin. En gang i blant, ofte rett som det er, trenger han å tilbringe litt tid med Fvonk. Dra på harryhandel over grensa, grue seg til Nyttårstalen, dra på Alternativmessa og bygge med kaplaklosser.

Jeg har strenge grenser for hva som jeg anser for å være morsomt. Jeg blir bister av komedier og høflige, trillende latterkuler under minglesammenkomster gjør meg mutt. Derimot syns jeg det er usympatisk morsomt med folk som sklir på isen (ikke eldre), folk som går på vegger (bare det ikke er meg) samt orddelingsfeil (nei, det har ingenting med dysleksi å gjøre). Ja, også ler jeg av Erlend Loe sine bøker.

Til og med når han selv er oppleser. Aller helst da, faktisk. Jeg humret meg gjennom 4,5 timer. 4,5 timer med fårete smil, tomt blikk (gjerne ubevisst nistirrende på tilfeldig forbipasserende) og et og annet plutselig utbrudd av heh! og fnhnhnh! Til tross for åpenbart gode grunner, ble jeg ikke tauet inn underveis i denne lyttingen.

For Erlend Loe er fin å ha på det settet. Du hyler ikke av latter, men det er klink umulig å ikke humre. Eller, enten liker du ham eller så liker du ham ikke. Og liker du han, har du heller ikke så store forventninger. Du vet at det er passe bra, og av og til er passe bra akkurat godt nok. Alt for bra, som i morsomt, blir for mye.

Du vil bare underholdes. Smile i skjegget av alle de endeløse referansene, selv om de til tider, ganske ofte faktisk, er mer synliggjort med spotlights enn diskret gjemt.

Akkurat som jeg bare vil omtale Fvonk, ikke anmelde den. Den er simpelthen bare akkurat passe morsom, akkurat passe god. Akkurat slik jeg ville ha den.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: På Ellikkens bokhylle finnes -en ørliten- omtale av «Maria & Jose», samt en -nesten like ørliten- omtale av Hal Sirowitz sine diktsamlinger «Sa mor / Sa terapeuten min» som Loe har oversatt til norsk. Og ja. Jeg nevnte petanque der også. I hvert fall og i særdeleshet at jeg vant. Vant over Erlend Loe i petanque. Google that, Loe!

Også lest: Tatt av kvinnen, Naiv.Super, L, Doppler og alle bøkene om Kurt. Dessverre før min tid som bokblogger.

Andre bokbloggere: (Lena), (Solgunn) og (Birgitte) har også blogget om Fvonk.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Odinsbarn av Siri Pettersen

January 18, 2015, 4:02 am

≫ Next: Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

≪ Previous: Fvonk, av Erlend Loe

$

0

0

Tittel: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Serie: Ravneringene #1
Sider: 614
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Tenk deg å mangle noe alle andre har.
Noe som beviser at du hører til i denne verdenen.
Noe så viktig, at uten det, er du ingenting.
En pest. En myte. Et menneske.

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...

ODINSBARN ER ORIGINAL FANTASY PÅ NORRØN GRUNN. ET EPISK OPPGJØR MED FREMMEDFRYKT, BLIND TRO OG RETTEN ELLER VILJEN TIL Å LEDE. DET ER DEN FØRSTE AV TRE BØKER OM HIRKA, I SERIEN RAVNERINGENE.

Mine tanker:
Jeg leser ikke mange norske bøker, så når jeg gjør det, må jeg ha hørt mye bra om den. Odinsbarn har blitt snakket om overalt, og egentlig er jeg litt treig. Men nå har jeg også lest den, og jeg likte den veldig godt.

Det er veldig mye med Odinsbarn som er bra. Dette er en veldig ambisiøs fantasyroman, og jeg er mektig imponert over det Siri Pettersen har fått til. Boka har alt som trengs for en god og annerledes fantasy. Siri Pettersen har skapt en verden der mennesker er myter, og folket i Ymslanda har alle haler. Alle utenom Hirka...

Det er en veldig god verden Siri Pettersen har skapt. Den er grundig gjennomtenkt, og jeg trodde på den. I fantasysjangeren er dette veldig viktig. Jeg hadde litt problemer med å sette meg inn i verdenen med en gang, men etter at jeg hadde lest en stund, gikk det veldig fint. Det tok ikke lang tid før jeg likte verdenen veldig godt.

Jeg likte veldig godt hvordan norrøn mytologi var blandet inn i historien. Jeg har alltid syntes at mytologier er spennende, og når det blandes inn i bøker, er det et stort pluss. Det passet perfekt inn i boka, og jeg synes det gjorde den mye bedre.

Det var noen småting som jeg ikke likte så godt... Det tok litt lang tid før det skjedde noe særlig. Dette er ikke et stort problem, men det gjorde at jeg brukte lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. I tillegg var det deler av boka som var litt forutsigbare... Spesielt når det kommer til forhold mellom karakterene. Jeg har lest nok ungdomsbøker til å skjønne hva som kom til å skje... Men det var ikke mye det er snakk om, og mesteparten av boka kunne jeg ikke gjette meg til. Så jeg er fornøyd.

Jeg har bare en siste ting å si nå før jeg runner av. Før jeg begynte på Odinsbarn, leste jeg noen anmeldelser av boka, for å se hva andre synes. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen klaget over at det minnet for mye om en ungdomsbok. OK... Hva? Det er en ungdomsbok. Boka står i ungdomsavdelingen i bokhandlene, så du kan ikke trekke den ned på det.

Jeg likte Odinsbarn veldig godt, og kommer garantert til å lese den neste boka, Råta. Dette er en serie jeg anbefaler.

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

January 18, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Postapokalypse nå! av Andreas og Anne Linn Kumano-Ensby

≪ Previous: Odinsbarn av Siri Pettersen

$

0

0

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Postapokalypse nå! av Andreas og Anne Linn Kumano-Ensby

January 21, 2015, 11:47 pm

≫ Next: Nilsen Tove «Konge i snø»

≪ Previous: Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

$

0

0

Denne anmeldelsen har tidligere blitt publisert på bloggen Julies bokbabbel – litteratur og småprat. Når man er litt svak for sjangeren apokalypse/postapokalypse/katastrofe/dystopi, sånn som meg, så er det fort gjort å la fantasien vandre og undre seg over hva slags dommedagsscenarioer kan skje i virkeligheten – og hvorvidt man selv vil kunne klare seg. Det… ... (Blogginnlegget er hentet fra NUBB)

---

Nilsen Tove «Konge i snø»

January 22, 2015, 2:05 am

≫ Next: Catilina

≪ Previous: Postapokalypse nå! av Andreas og Anne Linn Kumano-Ensby

$

0

0

Lengselen etter å bli sett eller elsket gir seg ikke

Faren på 91år og hennes to døtre skal feire jul sammen, da kommer alle minnene, om kjærestene, mor og far.
Mor er død og hun minnes en oppvekst som er ganske så sær, med en merkelig mor som er hjemmeværende husmor. Hun får penger fra faren til innkjøp, men serverer han ikke middagsmat, det må han ordne selv. Dette bunner i at hun skal straffe han siden han har vært utro med en annen kvinne. Likevel forsetter familielivet.

Hun så aldri den mannen moren så, som barn så hun bare den pappaen som lekte, tulllet og var glad i henne, mens moren ser mannen som har bedratt henne med en annen kvinne. En skjørtejeger. Hun er lojal mot sin mor, men elsker sin tyske far. Moren kalte han de verste ting, som Goebbels osv når hun ble sint på han. Da gjemmer hun seg i skapet. For en stillingskrig mellom foreldrene og attpåtil har hun ikke søsken som man kan snakke ut med! For en forferdelig oppvekst!

En gang blir hun med faren til Tyskland, det er faren hjemby i Sachsen på 1990 tallet, bare noen år etter at Berlinmuren falt. Hun selv er blitt voksen, forfatter, mor til to jenter og har samboer. Moren liker ikke at hun skal dra med faren til Tyskland, men da moren kan få passe jentene, da er det greit! Hun er verdens beste og snilleste bestemor.

Dette turen fortelles i nåtid med mange retrospektive tilbakeblikk på familien sin. Faren blir en annen på denne turen, han prater og er i sitt ess hele tiden. Han har et annet liv der, kjenner mange folk og er en mann mange liker og respekterer. Hvorfor er ikke moren med dit?

Hun, forfatteren forelsker seg på turen og hva skjer med henne? Det er tittelen på boka....

Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?

Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.


Oppleser av lydboka var Ingrid Vollan, ikke så veldig engasjert i teksten.
Lydboka varte i 7.t 20min
Utgitt 2014 på lydbokforlaget.no

Bilder tok jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer 2014, av Tove Nilsen som prøver å intervjuer Herbjørg Wassmo på siste bildet. De hadde det så gøy!

... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

Catilina

January 23, 2015, 5:15 am

≫ Next: Morten Øen: Tellemarck

≪ Previous: Nilsen Tove «Konge i snø»

$

0

0

Bildekilde: Bokelskere

En gang i blant må jeg over heia, som jeg sier, for å delta på forelesninger, ha veiledning, presentere tekst på skriveseminar, hente pensum og bibliotekbøker eller noe annet studierelatert. Som regel tar jeg toget, og bytter på å slumre og lese mens jeg slingrer i vei gjennom landskapet, men av og til er det faktisk mest praktisk å kjøre bil. Og fordi jeg kjører aleine, kan jeg kose meg med akkurat den lydboka jeg vil. Og i tilfelle det var noen tvil: det går fortsatt i den eneste ene - Henrik Johan Ibsens (1828-1906) dramatikk. Denne gangen leita jeg fram ungdomsdramaet Catilina - første gang utgitt i Christiania under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850. Henrik Ibsen begynte visstnok på stykket da han var 19 år gammel, men hadde rukket å bli 22 innen det blei utgitt, finansiert av vennen Ole Schulerud. Da hadde Ibsen forlatt Grimstad, apotekene og sønnen sin for godt, og det er en sterk debut han leverer, hvori en kan finne kimen til mye av tematikken han kretser om i resten av sitt forfatterskap.

Catilina er opprinnelig en tragedie på blankvers, det vil si uten rim. Sånn sett passa nok stykket ganske godt for bearbeidelse til hørespill, hvor det språklige kanskje kunne benyttes mer slik det forelå enn hvis det hadde vært skrevet på rim. Hørespillet er ikke så langt, alt er unnagjort på omtrent halvannen time, men det er ganske tettpakka med handling og ord, så det gjelder å ha øra med seg. Dessverre kan det være en liten utfordring for mange lyttere, for flere av stemmene i stykket er ganske like, slik at noe tid stadig går bort til å finne ut hvem det egentlig er som prater. Dette kunne de kanskje tenkt litt på forut for castinga.

Det er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.) som er hovedpersonen i stykket, og vi befinner oss i Roma i det første århundret før vår tidsregning begynner. Catilina framstår som noe kaotisk, sint, hevngjerrig og krigersk, ikke minst mot Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.), hans argeste motstander. Cicero, og hans bruk av retorikk og sine store talegaver i senatet, driter ut Catilina så til de grader at han føler at han må reise fra Roma sammen med kona Aurelia for å unngå skammen. Fire av disse talene er forresten bevart. Catilina kan rett og slett ikke bli i Roma lenger, det er drepende, bokstavelig talt, og han må vekk. Vi kan reise til landstedet mitt, sier Aurelia. Men det har Catilina solgt for å få råd til sin politiske virksomhet, særlig bestikkelsene. Hva skal de gjøre?

Sammen med Aurelia legger Catilina en plan om å reise fra Roma om natta. Men når mørket og skyggene kommer, er det andre krefter som begynner å trekke i han. De personifiseres gjennom kvinna Furia, hvis søster den unge soldaten Catilina voldtok og skjendet slik at hun i etterkant tok sitt eget liv. Furia har sverga på å følge sin dødsfiende Catilina helt inn i dødsriket, og hun driver han inn i den ene farlige situasjonen etter den andre. Catilina, som på sin side har sverga å ta livet av Furias nemesis før han visste hvem det var, ser delvis hvilken vei det går. Men han ser ikke klart nok, og han lar sine mange begjær skygge for det gode liv med Aurelia. Han vil ha Furia, hevn over Cicero, han vil ha makt, han vil vinne, han vil kullkaste senatet, ja, gjerne hele republikken! Og dessuten kan han sjøl gjerne lede, først lede menn i strid, deretter lede dem alle som senator, eller keiser. Flere blir med han, for fakta er at den rike adelen i Roma sitter på alt for mange privilegier og alt for mye rikdom. Og hva med folket? Denne stille mobiliseringa, som førte til at en liten gruppe mennesker kom svært nær sitt mål, er i ettertida blitt kjent som den catilinske konspirasjon eller den catilinske sammensvergelse, og blei avslørt av nettopp Cicero. En kan bare tenke seg til hva som skjedde med de avslørte.

Stykket har driv og kraft i massevis, og er både spennende og interessant. Men samtidig mangler det den retninga og den profesjonelle kontrollen som Ibsens seinere verker har. Her er forfatteren seg ikke helt bevisst sine mange muligheter, virker det som, bare sine evner. Både Catilina som person, tida stykket er lagt til og stykket som helhet virker ikke helt fast. Det spriker, og det er noe rot og litt forvirring med detaljer som bidrar til at helhetsinntrykket blir mindre fullendt. Virkninga på leseren, tilskueren eller lytteren blir dermed mindre sterkt enn det kunne vært.

Det at stykket er mindre intenst enn de foregående, var faktisk en aldri så liten nedtur. For de to Ibsenhørespillene jeg har lytta til så langt, Kongsemnene (1863) og Hærmennene på Helgeland (1857), har vært så fantastiske! Sånn er det å bli bortskjemt, eventuelt slik går det når en begynner midt i Ibsens historiske fase, og ikke følge forfatterskapet kronologisk. Likevel er hovedproblemet med stykket at dette aldri blir særlig viktig for meg. Der jeg i tidligere hørespill har vært helt med, stansa bilen og holdt pusten i de mest avgjørende scenene, var det her ikke noe problem å kjøre videre og samtidig tenke litt på hva vi skulle ha til middag. Og jeg tror dette er på grunn av hovedpersonen.

Catilina er en godt voksen mann som lar seg rive med av ungdommelige drifter og en smule stormannsgale tanker. Han er umoden og ureflektert, mens den historiske Catilina kanskje var mer det motsatte. Slik det framstår i stykket, er det Catilinas personlige årsaker til å vinne makt som er drivkrafta hans. Og for meg virker det som en voldsomt sterk reaksjon på Ciceros taler, omtrent som en fjortenårings utøylelige raseri over feil pålegg på matpakka. Som politiker burde Catilina være med på dette spillet, eller i alle fall være klar over at andre var det. Hadde det vært plass til litt mer kontekst, ikke bare om maktkampene med Cicero, men også litt mer om samtida, folkets situasjon, den urettferdige fordelinga av ressurser og goder, og at Catilina virkelig ønska å endre på dette, så hadde det vært lettere å leve seg inn i hvorfor han er villig til å begå dette offeret, hvorfor han setter sitt eget liv på spill for å knesette de mektigste. Jeg veit ikke om det er originalteksten eller bearbeidelsen til hørespillformatet som er synderen her. I tillegg kommer sjølsagt den faktoren at jeg nå for tida er mer interessert i og opptatt av middelalderen enn antikken, og at jeg da er i stand til å lese inn mye mer i Ibsens historiske skuespill som er forankra i en norsk og norrøn tradisjon.

Sjøl om en kan diskutere om Catilinas agenda presenteres godt nok eller ikke, kommer en ikke bort ifra at Catilina er litt endimensjonal som person. Hvem er han, bortsett fra hans "vilje til makt"? I scenene med Aurelia får vi møte en mjukere mann som ønsker noe annet, som ønsker å  leve fredelig og rolig, som vil legge Roma, korrupsjonen og alle anklagene bak seg. Men spennet mellom denne Catilinaen og den andre Catilinaen mangler på sett og vis et mellomledd som forklarer kompleksiteten, som sier noe om hvorfor det må være enten-eller. De fleste befinner seg jo et sted på midten, og det ville nok ikke vært helt umulig for Catilina heller. Her blir kontrasten for eksempel til de komplekse personene i det eminente symboldramaet Gengangere (1881) svært stor. Jeg forstår heller ikke hvordan Catilina kan gå rett inn i en slik situasjon som males opp mot slutten. Vel var både grekerne og vikingene fulle av skjebnetro, men de hadde også mange valg de bevisst kunne ta underveis.

Kvinneskikkelsene i Catilina minner sterkt om de to kvinneskikkelsene vi møter i dramaet Hærmennene på Helgeland. Den lyse, milde og gode er Aurelia, som på mange måter passer med den like lyse og rolige Dagny. Disse to er kjærlige, oppofrende, naive, aksepterende og på mange måter mer enn mannen fortjener. Men samtidig får de fram det beste i sin mann, noe han også erkjenner. Den mørke, destruktive og onde er Furia, som har sin tvilling i den sterke og ukuelige Hjørdis. Begge disse kvinnene vil utfordre skjebnen og drive den dit de vil. De bruker alle triks de veit om, og forener seg mer enn gjerne med mørkemakter. Lange passasjer i Catilina kan tolkes både konkret og som Catilinas indre kamp, der han trekkes fram og tilbake mellom lys og mørke. 

Hørespillet er laga av NRK Radioteatret i 2005 og er inndelt i tre akter. I hovedrollene i stykket finner vi Trond Espen Seim som Catilina, Bjørn Sundqvist som Cicero, Rebekka Karijord som Furia og Heidi Gjermundsen Broch som Aurelia. Seim er svært overbevisende og intens, og fortvilelse og forvirring kommer godt fram i stemmen. Sundqvist kan av og til være litt for stakkato og oppramsende etter min smak, men samtidig kler det Cicero godt å være så formell. Dette er jo i retorikkens glanstid. Karijord og Broch er begge gode, men dessverre er stemmene til disse to fryktelig like. Dette er uheldig, særlig mot slutten, når de veksler mellom monologer og dialoger. Da er det vesentlig å vite hvem som er hvem. Om de hadde blitt lagt litt lenger fra hverandre i uttrykket, for eksempel med tanke på tempo, intensitet og temperament, eller ved bruk av en dialekt, ville det ikke vært noe problem. Dette er forøvrig løst fint i Hærmennene på Helgeland.

Hørespillet byr på mange fine lydmessige virkemidler. Noe av det fineste, som også virker svært autentisk med tanke på tidsperioden stykket er lagt til, er sangen (her tenker jeg på den antikke dramatikken, der korsang var viktig). Det er som regel svært enkelt, en- eller tostemt (Karijord og Broch), med mye moll og disharmoni, toner som glir mot hverandre og fra hverandre. Sangen gjenspeiler den indre og ytre kampen som foregår i stykket. Det er Henning Sommero som er komponist.  

Alt i alt var det en fin lytteopplevelse, men for de av dere som er ferske Ibsenlyttere eller -lesere, vil jeg anbefale å gå kronologisk til verks. Da vil kvaliteten på stykkene og styrken på opplevelsene øke nesten fra gang til gang! Da Ibsen gikk igjennom Catilina tjuefem år etter utgivelsen, så han nok mye av det han ikke så den gangen. I alle fall sa han: "Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, - modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, - kommer her frem i tågede antydninger." Og det er på mange måter sant. Catilina blei uroppført i Stockholm i 1881, men hadde ikke Norgespremiere før i 1935.

... (Blogginnlegget er hentet fra Boktanker)

Morten Øen: Tellemarck

January 24, 2015, 10:54 am

≫ Next: Statusoppgradering

≪ Previous: Catilina

$

0

0

Vill Vest-Telemark: Det luktar brunsvidd flesk av Øens nerdemacho western-eskapisme. Morten Øen er poeten som vart drittlei den jålete kunsten og vende attende til Morgan Kane. Han har utgjeve elleve diktsamlingar og fem romanar tidlegare, og det anar meg at årets roman, som er mitt første møte med forfattarskapen, ikkje er heilt representativ. Tellemarck er […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

Statusoppgradering

January 24, 2015, 11:03 am

≫ Next: Boken på vent (66)

≪ Previous: Morten Øen: Tellemarck

$

0

0

Papirboka er ikkje lenger først og fremst ein kommunikasjonskanal, ho har blitt ein gåveartikkel og eit statussymbol. Ikkje minst for den som har namnet sitt på omslaget. Mann er manns gaman, står det i Håvamål. Helvetet er dei andre, skreiv Jean-Paul Sartre. Til saman gir sitata uttrykk for den lett klaustrofobiske realiteten: Vi er alle […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

Boken på vent (66)

January 27, 2015, 12:14 am

≫ Next: Terje Vigen

≪ Previous: Statusoppgradering

$

0

0

Siterer hva Beathe sier på sin blogg: "I denne tirsdagspalten  setter jeg fokus på bøker jeg skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker jeg nettopp har oppdaget. Har du bøker du vil børste støv av eller har du nettopp oppdaget en bok du har lyst til å snakke om så må du gjerne være med du også."

Min bok på vent i dag må være en av de to jeg ikke har lest av de nominerte til Bokbloggerprisen:: Ida Jackson: Hitler, morfar og jeg.

Siterer fra omtale fra forlaget:

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.
"Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

... (Blogginnlegget er hentet fra Min bok- og maleblogg)

Terje Vigen

January 31, 2015, 1:30 pm

≫ Next: Georg Johannesen: Høst i mars

≪ Previous: Boken på vent (66)

$

0

0

Bildekilde: Lydbokforlaget

De fleste som har gått igjennom et mer eller mindre fullstendig grunnskoleløp i Norge, har ved en eller flere anledninger vært borti en fyr ved navn Terje Vigen. Han var i mine kretser kjent for hvitt hår og ivrig roing en gang for lenge sida da de ikke hadde danskebåten, men vi var litt usikre på om håret eller roinga var viktigst. Noen trodde han var god venn med en som het Henrik, men han hørte vi aldri noe om, så det kunne jo ikke stemme. Konsensus var det derimot om at Terje Vigen kom for seint hjem til middag eller noe sånt en gang. Det hadde jo vi gjort også av og til, og da vanka det ofte kjeft. Best å ikke prate noe mer om det. At Terje Vigen var en oppdikta figur, var ikke klart for oss i det hele tatt første gang vi hørte om han. Vi var muligens ti eller elleve år gamle, og verden utafor vår egen by var strengt tatt svært uinteressant, for å ikke snakke om at alt før vår egen eksistens egentlig ikke eksisterte (eller, vi tok en Morten Harket og anerkjente rett og slett ikke tidligere tiders eksistens). Gamledager (ja, i ett ord) var en grøt der vi fant både vikinger og bestefar og den vonde suppa vi fikk da vi feira krigen.

Seinere dukka samme fyr opp igjen. Terje Vigen, altså, ikke Morten Harket. Denne gangen gikk vi på ungdomsskolen og burde sånn sett hatt huet litt mer med oss. Men hormonene hadde tatt helt over, og vi var i vår mest intense fjortisfase. Da passer det innmari dårlig med krig, lidelse og død - det er likevel ingenting som slår å få ei kvise midt i panna to dager før skolebildet skal tas. Jeg veit at vi leste et utdrag i en eller annen norsktime, men vi visste ikke hva fra, eller hvor fra, og vi fikk aldri somla oss til å dekode hva det egentlig handla om. Og om Terje Vigen var ordentlig eller ikke, var vi fortsatt usikre på. Vi leste, altså, men vi forsto ikke en tøddel. Men Terje Vigen inspirerte i alle fall til egenproduserte dikt, vi var i gymgarderoben da vi først begynte, og i løpet av noen dager blei det 22 vers, som alle rimte, sjøl om målformen (bokmål-dansk-svensk-nynorsk-nødrim) kanskje ikke hadde vakt særlig begeistring hos folk over førti.

Det sier seg sjøl at dette diktet, som vi lærte oss utenat og proklamerte til og fra skolen, tok piffen fra den egentlige Terje Vigen. Han dreiv bare og rodde uansett, trodde vi, i vårt dikt var det adskillig mer action. Så det så. Deretter kom videregående. Og han Terje dukker opp igjen og vekker morsomme minner fra da vi kunne alle de 22 versa utenat. Vi lærer litt om bakgrunnen for diktet (det opprinnelige diktet, altså), og skjønner at napoleonskrigene ikke handler om kake, at det faktisk var vanskelig og at det var gørr å spise sild hver dag og aldri få brødskiver med sjokoladehapå på grunn av kornblokadene, som ikke er det samme som politiblokade. Endelig blir det også klart, en gang for alle, at Terje Vigen ikke er virkelig, men at hendelsene som skildres, delvis er basert på virkelige historier. Og det vi fikk vite, sjøl om vi fortsatt ikke fikk tak i alt, var veldig realistisk.

Men sjøl om jeg fant hendelsene med og rundt Terje Vigen både spennende og interessante, på barneskolen så vel som på ungdomsskolen og videregående, skulle det gå svært lang tid før jeg kom borti historia om Terje Vigen i sin helhet, og enda lenger tid før jeg klarte å pusle fragmentene sammen til et helhetlig bilde. Ja, for det er jo ei historie, sjøl om den formidles i diktform. Et episk eller dramatisk dikt, kalles det også av forfatteren sjøl, og det er jo ingen ringere enn skiensgutten Henrik Johan Ibsen (1828-1906). Sånn sett hadde de litt rett, de som hadde plukka opp noe Henrikgreier allerede på barneskolen.

Diktet "Terje Vigen" blei skrevet i 1861 og publisert i boka Digte ti år seinere. Ramma for diktet er en fortellesituasjon, hvor temaet og hovedpersonen nettopp er Terje Vigen, som i diktets nåtid er død. Via fortelleren går vi bakover i tid, og i korte riss får vi tegna opp den fattigslige bakgrunnen til Terje Vigen og så hans liv som sjømann på sørlandet. Deretter følger vi han svært detaljert gjennom noen avgjørende episoder av livet. Han gifter seg tidlig og får et barn, ei lita jente ved navn Anna. Henne elsker han mer enn noe annet, så når det blir krigstid og nødsår, gjør han alt for at den lille familien hans skal overleve. Han ror i flere dager, tvers gjennom blokadene og helt til Danmark for å skaffe korn - tre tønner bygg. Når han så er på hjemveien, så nær at han nesten kan gå i land med korntønnene, blir han tatt av engelskmennene. Han ber for sitt liv, for kona og dattera, men offiseren er hjerteløs. Og straffen er umenneskelig: fem år i fengsel. Når han kommer hjem, er både kona og lille Anna borte. Han finner dem i en fellesgrav for fattige.

Terje Vigen er kanskje knust, men han gir ikke opp. Han finner arbeide, som fisker og los, og jobber hardt. En kveld snur så alt. En britisk yacht står i fare for å gå på grunn i uværet. Ombord er ingen ringere enn den engelske offiseren som arresterte Terje. Han har med seg familien sin, blant dem ei lita jente. Terje Vigen befinner seg brått i en mektig posisjon som los. Nå kan han både krenke og hevne, han er herre over liv og død, han kan la dem forgå i havet og ingen vil noensinne få vite -. Hva velger han? Terje Vigen tar barnet. Og han hever åra til slag, akkurat som offiseren gjorde.

Men resten må du lesten lese sjøl. Eller høre, som jeg gjorde. Jeg kom nemlig over NRK Radioteatrets innspilling fra 2002 for ei tid tilbake, og raska den med meg slik jeg gjorde med alt det stod "Ibsen" på i et anfall av noe jeg tror var sterk samlemani. Ikke før jeg tok av plastikken for å høre på lydboka, så jeg at diktet, som er inndelt i seks spor med varierende lengde, var lagt opp som en monolog med bergenseren Bjarte Hjelmeland (f. 1970) som eneste skuespiller. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, kanskje til og med skuffa, for jeg tenkte at dette umulig kunne leve opp til Hærmennene på Helgeland og andre Ibsen-godbiter. Men det varte ikke lenge.

Innspillinga var rett og slett utrolig flott, og "Terje Vigen" var en solid, spennende og veldig fin lytteopplevelse. Bjarte Hjelmeland hadde helt riktig stemme for diktet og dramatikken, og han balanserte den så fint, så fint. I noen scener er det bare han, og stemmen er stille, liten. Enkelte passasjer er svært rørende. Så intonerer Hjelmeland annerledes, henter fram vekslende styrke og kraft ettersom situasjonene rundt Terje Vigen endrer seg, og bare med stemmen får han oss til å føle med han, det er sinne, fortvilelse, sorg. Stemmen blir et rop som bærer over storm og uvær, orda blir levende og jeg ser det for meg, scene for scene. Resultatet er uttrykksfullt og mektig, men likevel med rom for assosiasjoner og undertekst. Og mot slutten var jeg overbevist om at Bjarte Hjelmeland var Terje Vigen, så bra var det.

Jeg er imponert over at én skuespiller klarer å være både forteller og hovedperson, etablere ramme og være det dramatiske høydepunktet i en tekst som er fylt med sterke og svingende emosjoner. Og helt uten at det blir svulstig eller pompøst! Det vitner uten tvil om et svært godt håndverk i bunnen, hvor dramaets krav til komposisjon og handling er ivaretatt, som i sin tur er behandla med respekt av NRK Radioteatret og deretter framført med innlevelse og forståelse for materialet. I tillegg til Hjelmeland er det lagt på troverdige lydeffekter og stemningsfull musikk, som til sammen utgjør et kraftfullt, men nydelig lydbilde. Anbefales!

... (Blogginnlegget er hentet fra Boktanker)

Georg Johannesen: Høst i mars

February 1, 2015, 4:30 am

≫ Next: Bok 8: Vinterindianere

≪ Previous: Terje Vigen

$

0

0

Etter terrorismen som råka Paris i januar i år, er problemstillinga om kva som får folk til å bli terroristar høgaktuell. Georg Johannesen skreiv om dette alt i 1957 i romanen Høst i mars. Her er eit essay eg skreiv hausten 2011 etter terroråtaket 22. juli. TIDSBESTEMT TERROR I sommar leita eg fram att Georg […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

---

Bok 8: Vinterindianere

February 2, 2015, 2:02 pm

≫ Next: Å bli Sandnesgauk – et par ord om et avsluttet prosjekt

≪ Previous: Georg Johannesen: Høst i mars

$

0

0

Vinterindianere. Anne Gjeitanger. Forlaget Oktober, 2015. 95 sider. Det er det året Anne går frå å vera seks til sju, året går frå sommar til vinter og så til sommar igjen, og ho går frå å vera sommarindianer til vinterindianer, og så til å vera åleine-indianer. Romanen framstår som eit knippe med minner, samla litt […] ... (Blogginnlegget er hentet fra brautmedbok.wordpress.com)

Å bli Sandnesgauk – et par ord om et avsluttet prosjekt

February 3, 2015, 4:14 am

≫ Next: Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

≪ Previous: Bok 8: Vinterindianere

$

0

0

«Lesesalen opptatt». Det var denne beskjeden som man kunne se på døren til bibliotekets lesesal nesten hver torsdag under de siste månedene. Fra slutten av august 2014 til slutten av januar i 2015. I ca. et halvt år har Sandnes … Les videre → ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

February 4, 2015, 8:41 am

≫ Next: Kaldhol Marit «det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz»

≪ Previous: Å bli Sandnesgauk – et par ord om et avsluttet prosjekt

$

0

0

Hett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first! Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har … Fortsett å lese Unnskyld – Ida Hegazi Høyer → ... (Blogginnlegget er hentet fra Lattermilds bokblogg)

Kaldhol Marit «det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz»

February 4, 2015, 9:37 am

≫ Next: Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

≪ Previous: Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

$

0

0

En vanvittig vakker, vond og voldsom fortelling!

En far har forlatt sin lille familie og reist tilbake til Polen. Hun, Jenny var bare tre år dengang. Pappa er et fotografi på veggen.
Drømmene som hun og storesøsteren Solrun har om far, livet og drømmene om å reise til han.....

Solrun har alltid vært en energisk, aktiv og pågående jente med store ambisjoner om seg selv.  Hun har vært Jenny sitt store forbilde, bestandig. De to søstrene var som smidd sammen. De bor i et hus, i nabohuset bor bestefaren Olvar. Han er blind, men ser alt hva som skjer. Moren er en elskverdig dame som gjør så godt hun kan for døtrene sine, de hadde en lykkelig barndom. Hun død i en eksplosjonsulykke.

Jenny blir den som må overta hovedrollen for familien, Solrun doper seg og ser ikke problemene hun lager. Jenny prøver å få hjelp, men det er ikke lett.

Dette er en sår, vakker skrevet historie om rop etter hjelp. Den har en komposisjon som veksler mellom nåtid og retrospektiv tid, med vakre barndomsminner og naturskildringer. Skrevet i en kortform som  er svært poetisk og nydelig.

Jeg ble så betatt av boka, jeg la den ikke fra med før jeg var ferdig med den. En skjærende og vond historie fortalt på en måte som lurer seg under huden din og blir der......

Les den.....

Utgitt i 2014, på Samlaget, 176 sider

Lånt på biblioteket

NB: Denne boka minner meg så mye om boka RU på tross av at dette er en helt annen historie, men konseptet, måten å fortelle historien på og layouten er helt/svært lik. Noen korte og noen lange sider med ulike fortellinger som tilsammen danner historien.

Det er naturligvis ikke noe negativt, men jeg måtte nevne det. En ny trend?

Boka RU er en bok jeg leste tre ganger før jeg dro til Vietnam i februar i fjor og jeg elsket den.

Det går ikke an å skrive en bedre bok enn denne, står det på forsiden?

Har du ikke lest den, så gjør det!

... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

February 4, 2015, 12:00 pm

≫ Next: Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

≪ Previous: Kaldhol Marit «det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz»

$

0

0

I fjor satte Ubok.no og Dagbladet sammen en jury for å kåre tidenes beste norske ungdomsbok. Tittelen gikk til en roman som i sin tid ble berømmet med Brageprisen, og som senere har blitt oversatt til en rekke språk og utgitt i enda flere land.

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2008.

NASA vet noe ingen andre vet. Faktisk vet de noe som absolutt ingen overhodet aldri må få vite. Det er bare det at faren for avsløring på verst tenkelige vis er i ferd med å ødelegge hele vår verden. Noe må gjøres, penger må skaffes, og liv må kunne ofres. Men hvordan?

Enkelt. Ved å kamuflere det hele, utlyse en konkurranse rettet mot ungdom. La en ny måneferd bli tidenes mulighet for noen få, heldige utvalgte. Slik vil de kunne tjene nok penger og goodwill til å sette igang sitt hovedprosjekt.

Ingen trenger jo å få vite den egentlige grunnen.

Ekspedisjonens mål er Darlah 2, en hemmeligholdt forskningsbase like ved Stillhetens hav. Basen har vært der siden tidlig på 70-tallet, siden har ingen våget seg tilbake. Ikke før nå.

Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt de tre ungdommene som blir sendt opp til månen. Mia fra Norge, Midori fra Japan og Antoine fra Frankrike. Tre vidt forskjellige ungdommer med like forskjellige mål og forhåpninger.

Mia er opprørsk, utålmodig og villig til å ofre alt for at hennes band skal lykkes. Det er foreldrene som melder henne på konkurransen, og selv om hun slettes ikke ønsker, takker hun likevel omsider ja. Hennes liv vil snus på hodet, oppmerksomheten kan komme bandet til gode. Dette er en mulighet hun på vegne av bandet slettes ikke kan takke nei til.

Midori sliter med å være seg selv i et samfunn fundamentert på strenge sosiale normer og familiehierarki. Hun drømmer om å være fri som fuglen og fly til Amerika. Mulighetenes land. Dette prosjektet vil føre henne nettopp dit, og ingen trenger å få vite at hun aldri har tenkt å returnere.

Antoine tilbringer dagene med å løpe opp til Eiffeltårnets første avsats hvor han bruker opp alle småpengene sine på kikkerter. Han stiller de rett inn på soveromsvinduet til Simone, hans livs kjærlighet. Det er bare det at Simone ikke vil ha ham lenger. Antoine er syk av kjærlighetssorg, bitter og lei. Han må komme seg bort før han blir helt gal.

Blant bokens andre bipersoner gjør særlig en pensjonert vaktmester fra et romfartssenter inntrykk. Innhyllet i langt fremskreden Alzheimers forsøker han å forstå hvorfor nyhetene om måneferden gjør ham så opprørt. Når han endelig samler seg nok til å tenke klart, står det klart for ham at han må si ifra. Si ifra at denne ferden må avbrytes. At det er livsfarlig å gjennomføre prosjektet. Ikke bare for deltakerne, men for alle. Absolutt alle.

Det er bare det at han mangler språk. Mangler kommunikasjonsevne. Han er innestengt i sitt eget helvete.

Akkurat som deltakerne er. Etter en lengre periode med opptrening på Johnson Space Center fyker de ut i verdensrommet. Med seg har de en mindre gruppe erfarne astronauter. En uke senere er de på månen. – Og snart, altfor snart, innestengt i et helvete som mangler sidestykke.

I begrunnelsen til juryen (link) som før jul kåret Darlah til tidenes beste norske ungdomsroman står blant annet følgende:

Det tøffe med denne boka, som gjør at den ytterligere kan fortjene betegnelsen tidenes ungdomsroman, er dens mange referanser til tiårene før årtusenskiftet. Her er en åpenbar innflytelse av dobbeltgjengermotivet i Alien-flmene, ja, boka følger nærmest slavisk malen. Harstad skriver da også selv i etterordet at «Darlah» er ment som en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med.

Jeg ser hva de mener. Historien er kanskje ikke unik i seg selv, for vi har sett noe lignende i mange filmer. Desto mer spennende i bokform. Spenningskurven, persongalleriet og elementene fra skrekkfilmer gjør boken engasjerende, medrivende og noe helt eget.

Hendelsene på månen er en ting. Jeg vil heller at du leser boken enn å selv avsløre alt snadderet. Frempek på det som vil komme finner vi allerede fra starten av. Litt gjemt og kamuflert i det som i begynnelsen tilsynelatende er en ren og skjer beretning om rastløs ungdom. Alle tre opplever uforklarlige hendelser. Antoine observerer et fly som styrter, men det er ingenting i nyhetene om dette. Mia møter en uteligger hvis frakk har uforklarlige koder skrevet på. Midori leter etter riktig gate på flyplassen, et nummer ingen har hørt om. En stemme fra et avstengt toalett forteller henne hvor hun skal gå. – Og at det hele er farlig. Veldig farlig.

Om det hele er så skummelt kan diskuteres. Jeg grøsset litt på ryggen av flyplasshendelsen, det skal innrømmes, og avslutningen ga meg gåsehud. Ellers var lesestunden for meg som voksen mer spennende enn grøssende.

Jeg har sett mine asiatiske skrekkfilmer, jeg har boltret meg i heseblesende grøssere, lesket meg med filmatiserte fremtidsutopier og lett desperat etter skumle bøker. Jeg krever mitt, men jeg likte like fullt boken. Jeg sitter igjen med en god følelse: Å ha lest en spennende historie med fint persongalleri, fengende språk, og små herlige drypp av uforklarlige – og ubehagelige - hendelser.

Og disse uforklarlige hendelsene inviterer til kritikk. Man kan velge å stille spørsmålstegn ved sannsynligheten, eller man kan velge å godta litt lettvinte løsninger for underholdningens skyld. Personlig skulle jeg kanskje ønsket meg enda litt mer jobbing for å få det hele til å virke troverdig. - Om slikt i det hele tatt lar seg gjøre. Doppelganger-grepet er finurlig, men absolutt lett å gå seg vill i. Det ble for meg ikke helt optimalt, til tross for en høyst fornøyelig lesestund.

Det eneste rene irritasjonsmomentet må være at ingen av foreldrene et eneste øyeblikk reflekterer over den reelle faren ved å sende sine kjære barn opp til månen. Samtlige er udelt positive, ytterst entusiastiske over den enestående muligheten. 

- Det viste seg i beste fall å være temmelig naivt.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye ti timer.

Les også: Jeg fikk massive flashbacks tilbake til en tegneseriebok jeg laget som 11-åring. Jeg droppet riktignok forelskelsesmomentet, men ellers er det overraskende mye likt. Nyt (Reisen til den ukjente planet) i sin helhet!

Andre bloggere:(Tine) og (iBokhylla) … Noen flere der ute?

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)