Sju dagar i august, av Brit Bildøen

December 15, 2014, 6:31 am

Klokt og godt om sorgbearbeidelse, dessverre med støyende omgivelser.

Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Utgitt i 2014. Nynorsk.

Oslo, 2019. Sofie og Otto har flyttet til Tøyen i Oslo, og er travelt opptatte på hver sin kant. Sofie, som leder ved det nye Munchmuseet og Otto som leder for Foreningen for Romfolket. Ellers er de sammen. Alltid sammen. Sammen sørger de også over Sofies datter, som døde brått og brutalt for åtte år siden. De to sørger sammen, men likevel på forskjellige plan og med ulike reaksjoner.

Åtte år og en måned siden det skjedde. Det som skulle snu livet opp ned. Frarøve dem det kjæreste de hadde. Meningen med livet.

Alt som ikke ble. Alt som var. Alt som ikke lenger er.

Og med det, frykten for å glemme. For hver dag som går svinner minnene litt etter litt. Etter åtte år og en måned husker man ikke lenger helt hvordan hun så ut, hvordan hun luktet, hvordan hun oppførte seg. Etter åtte år og en måned fortoner sorgen seg helt annerledes. Den er mer kompleks, mer uhåndterlig.

Hver for seg og sammen.

Så mange sjuke kranglar dei hadde hatt. Dei, som berre ville kvarandre godt. Som berre hadde kvarandre. Eitt liv utan Otto gjekk ikkje an å tenke seg. Ho klarte heller ikkje å sjå for seg at dei skulle bu ein annan stad. Problemet var vel at ho hadde vanskar med å sjå for seg ei framtid i det heile tatt. Slik hadde det vore ei stund. Ein dag om gongen. Styrke seg på det ein kunne finne. Mot til å leve når dei beste dagane er forbi. Det var noko ho hadde lese ein gong, og styrkte seg på. Dette motet hadde ho hatt. Hadde ho ikkje?

Brit Bildøen makter å gi et meget godt bilde på hvordan sorgprosessen aldri stopper opp, hvordan den beveger seg som bølger i havet. Hvordan en sorg som en gang var felles, utvikler seg i hver sin retning. Begge sørger, men på hver sin kant.

Det handler om sorg. Sorg over et menneske man ikke lenger kjenner. Man kjente jenta for den hun var, men ikke den kvinnen hun ville blitt. Det er en sorg i seg selv, og den er nesten ikke til å holde ut.

Og likevel er sorgen så stille, så kamuflert. Godt gjemt under krangler om bagateller, vanskelige kollegiale forhold, overtid, en krampeaktig trang til faste rutiner, redsel for forandringer.

Så tør hun også å sette ord på de aller vondeste følelsene. De man må holde skjult. Bitterheten. Raseriet. Sinnet over den kollektive sorgen, og den destruktive trangen til å beholde sorgen som sin. En sorg som ikke kan deles av andre.

Så kom setninga, den ho hadde sagt til Marie i all uskuld, den som alltid slo ned som eit lyn: Eg håper du aldri blir vaksen. Det klemde til ruundt halsen hennar, og ho måtte setje seg opp, prøve å finne igjen pusten. Det er slike dumme ting mødrer seier fordi dei held på å drukne i kjærleik. Og Marie hadde smilt overberande. Ikkje noko kunne stoppe henne, i alle fall ikkje eit slikt ønske frå mor. Alt låg i kim, ho var på veg.

Dessverre opplever jeg at denne stemningen drukner litt for mye i alle de ytre hendelsene. Det er så mye som skjer, så mange problemer, så mange forhold. Vannskader på hytta, trær som felles, begjær og jobbkonflikter. Alle har en funksjon, alle er bilder på sorg og en problematisk sorgmestring, men det blir for overtydelig. Det fortoner seg som forstyrrende støy. Akkurat som morens flåttbitt. Dette insektsstikket som stadig plager henne, som blir betent og sprer seg oppover armen. Hun oppsøker ikke lege, akkurat som hun heller ikke oppsøker hjelp til å bearbeide tapet etter sin eneste datter.

Da setter jeg langt større pris på forfatterens kanskje litt overdrevne bruk av værmessige antydninger. Det er grått og trist, regnfullt og tungt, tydelige, men likevel velfungerende bilder på et skrantende forhold og selvbilde.

Forfatteren skal også ha ros for kun vage antydninger til selve hendelsen som forårsaket datterens død. Særlig i begynnelsen kan vi kun ane hva som skjedde, når vi leser om morens reaksjon da hun ser en hvit varebil.

Det ble dessverre ingen optimal leseopplevelse for meg. Selv om forfatteren beskriver sorgprosessen gnistrende godt, mener jeg personlig at alle hendelsene for øvrig tar for mye fokus. Dersom hun hadde strippet fortellingen for en del, om ikke mange, eksterne forstyrrelser, mener jeg Sju dagar i august hadde fungert langt bedre.

Stemningen, fortvilelsen og raseriet, er mer enn godt nok til å stå på egne bein.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Grosko) var den første som gjorde meg oppmerksom på boken.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Om igjen, av Monica Isakstuen

December 16, 2014, 6:25 am

≫ Next: Å bli Sandnesgauk – besøk på Kronen Gaard

≪ Previous: Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Boken jeg nå skal skrive om er bejublet av både bokbloggere og mer profesjonelle kritikere. Vel vitende om at denne boken trolig blir nominert til Bokbloggerprisen, skylder jeg meg selv og hele Bokblogglandia en godt begrunnet anmeldelse. En solid analyse over alt som ikke er rosenrødt og gjennomført til fingerspissene.

Om igjen, av Monica Isakstuen

Utgitt i 2014.

Dessverre er resultatet en heller selvmedlidende og skuffet tilbakemelding fra en leser som hadde altfor høye forventninger.

Joyce Hatto spilte inn over hundre plater helt på tampen av sitt altfor korte liv. Fantastiske, udødelige verker som verden aldri før har hørt maken til.

- Det var bare det at verden faktisk hadde hørt det før. Samtlige innspillinger ble avslørt som forfalskninger. Så langt er alt sant.

Det som ikke er sant er at Joyce var pianolærer for Ida, ei ung norsk jente, og dette er hennes historie. Hennes bebreidelser. Hennes fabuleringer rundt Joyce, deres vennskap, og hvilken påvirkningskraft det hadde og fortsatt har på hennes eget liv.

Det er jo ikke det at boken ikke er god. Den er for så vidt det, selv om jeg ikke fikk noe ut av timene det tok å lese. Eller. Det er en sannhet med modifikasjoner, for jeg fikk mer ut av boken i ettertid, enn under selve lesingen. Om igjen er en av disse få bøkene som vokser etter endt lesing. Litt etter litt blir den faktisk bedre, ene og alene på grunn av alle disse spørsmålene som uventet og uønsket dukker opp i ettertid.

Om igjen er en av disse romanene som man ikke helt blir kvitt, selv om man slettes ikke ønsker å bruke mer tid på de. Det irriterer meg.

Og nå irriterer det meg at jeg forsøker å skrive noe vettugt om en roman jeg ikke har sansen for. Eller. Jeg har litt sansen for den. – Selv om jeg ikke er i nærheten av å ha like stor sans for den som jeg gjerne skulle hatt.

- How dull it might seem.

Som forfatteren selv kanskje kunne skrevet.

Og skrivingen er det ingenting i veien med. Jeg ble dypt fascinert over formidlingsteknikken. Dialoger, drømmesekvenser, brev og korte noveller blandes inn i romanens grunnfortelling. Norsk og engelsk om en annen. Den store variasjonen holder leseren i ånde.

Selve historien gjør det ikke. Ikke denne leseren.

Joyce slipper meg aldri inn under huden. Jeg føler aldri at jeg blir kjent med henne. Mer prekært: Jeg forstår heller ikke vennskapet mellom Joyce og Ida. Jeg ser ikke når de tette båndene ble bundet, og jeg ser ikke nærheten mellom de to. En beundring kunne vært en viktig grobunn, en slags mor-datter relasjon, men jeg ser heller ikke helt spirer til noe av dette.

Hva så med Ida? Hennes historie er en evig rundgang mellom menn og søken etter mening. Ida mangler en morsperson og finner henne i sin pianolærerinne. Jeg klarer bare ikke å se når dette skjer, ei heller hvordan dette kunne skje. Vi får det bare fortalt. Slik er det, og det må vi godta.

Eller kanskje ikke godta heller.

Og kanskje det er hele poenget. Hele essensen i det forfatteren ønsker å formidle. Alt hun ønsker at vi fabulerer videre om.

- Hva som er sant. Hvem som bestemmer hva som er sant.

Så da er det heller ikke så farlig hva jeg syns. Mine meninger er ingen fasit.

Kilde: Leseeksemplar. Takk til forlaget!

Andre bloggere: Mange. (Mellom bokstablene) har skrevet omtalen jeg liker aller best.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Å bli Sandnesgauk – besøk på Kronen Gaard

December 17, 2014, 6:25 am

≫ Next: Alberte og friheten ~ Cora Sandel

≪ Previous: Om igjen, av Monica Isakstuen

Så fikk endelig prosjektdeltakerne oppleve den norske julematen. At dette skjedde i flotte, historiske omgivelser på Kronen Gaard Hotel var ekstra spennende. Vi ankom hotellet litt seinere enn planlagt, men det var heldigvis nok tid til å sette seg til bords og snakke med hverandre … Les videre →

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

↧

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

December 17, 2014, 12:38 pm

≫ Next: Mytting Lars «Svøm med dem som drukner»

≪ Previous: Å bli Sandnesgauk – besøk på Kronen Gaard

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.
s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun ble helt forandret etter inngrepet som måtte gjøres fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
207 sider
Innbundet, kjøpt

... (Blogginnlegget er hentet fra Melusinesplace)

↧

Mytting Lars «Svøm med dem som drukner»

December 18, 2014, 10:04 am

≫ Next: Å bli Sandnesgauk: enda mer jul

≪ Previous: Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Familiehistorie som et rebusløp, med stadig nye poster!

Vi er på 90 tallet og hovedpersonen Edvard Hirifjell er 23år gammel og bor sammen med bestefaren Sverre seks mil nord for Lillehammer, på Saksum i Gudbrandsdalen. Hans foreldre døde i en ulykke i 1971, da de var på biltur i Frankrike. Edvard har siden dengang bodd på besteforeldrene sin gård, Hirifjell.

Der var det en fantastisk flott flammebjørk skog som broren Einar (til Sverre) plantet og stelte med, slik at det ble flammebjørk. Spennende å høre om hvordan man gjorde det. Einar ville bli møbelsnekker og var på 30tallet en berømthet for sine arbeider i Paris med Art Deco stilen.

De to brødrene var veldig ulike og var i konflikt, dette og skogen er hovedtematikken i boka.

Når bestefaren død i 1991, er det laget en fantastisk kiste som begravelse byrået har. Men de hadde ikke lov til å fortelle om dette til folket på Hirifjell, den skulle være til Sverre evt om Edvard døde først skulle han begraves i den.

Edvard tar kontakt med presten Tallaug og han forteller litt av hva han vet og dette bringer Edvard ut i verden for å finne sine røtter. Han drar først til Shetland der Einar bodde og seinere til Frankrike. Detter er storryen som jeg ikke vil røpe for mye av......

Boka er om savnet etter foreldrene, hvem er jeg? Hvem er mine andre besteforeldre? Hvem kan jeg stole på? Hva slags arv var det mor hadde? Mange spørsmål......

Denne historien tar oss med og vi får høre om de tragiske historiene fra krigen, både 1.ste og 2.andre verdenskrig. Om drømmer, kjærlighet, lengsel, savn, usannheter, sorgen, fattige og rike, politiske ståsteder, tap, skog, vann og røtter, men aller mest om familie hemmelighetene. En fortelling som Edvard stadig finner nye snorer å dra i som åpner for nye oppdagelser som en Pandoras boks. En fasinerende reise!

Jeg likte boka ganske godt, den var spennende. Noen ganger litt tilfeldig at han falt over de riktige snorene kanskje? og førte han videre. Men, det var så mye vakkert beskrevet i boka, det var som en hyllest til estetikken og det vakre håndverket og treet, beskrivelse av teksturen og strukturen i treverket. Hvor evigvarende og vakkert det kan være bare man lærer seg å se det. Et tankekors er jo det at å "lære å se! er en sak som er viktig og vanskelig å lære på lik linje som å tolke en tekst, lese, formidle osv...

Men det var noen litt vell langdryge passasjer man kunne kuttet ned på, der man kunne antydet og vi hadde ut fra konteksten forstått resultatet.

Spennende og morsomt familiedrama satt inn i en fin historisk sammenheng.

Spilletid 12t 50 min
Lest av Axel Aubert, veldig bra!
Utgitt av lydbokforlaget

GRATULERE MED BOKHANDLERPRISEN 2014

Lars Mytting, født 1968 på Fåvang i Gudbrandsdalen. Han bor nå i Elverum med familien. Han hadde/har skrivekontoret sitt i Elverum, på Nysted. Elverum Kunstforening sitt gamle tømmerhus.
Han satt iallefall der og skrev boka "Hel ved", som ble veldig populær.

... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

↧

Å bli Sandnesgauk: enda mer jul

December 19, 2014, 6:19 am

≫ Next: Kjersti Wøien Håland: Dommedøgn

≪ Previous: Mytting Lars «Svøm med dem som drukner»

Og så ble vi ferdige med å snakke om jul og de norske julemattradisjonene. Borghild Fiskå foreleste om julematen. Vi gikk gjennom utallige navn på all slags norske julebakverk og ikke minst, var vi på en veldig fin julelunsj på … Les videre →

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

↧

Kjersti Wøien Håland: Dommedøgn

December 20, 2014, 6:26 am

≫ Next: Bare Alberte ~ Cora Sandel

≪ Previous: Å bli Sandnesgauk: enda mer jul

Høg puls: Adrenalinet pumpar gjennom det postmoderne portrettet Kjersti Wøie Høland har skrive av ei bygd i krise. I eit landskap av stein og vatn skal det lite til før begge elementa kan verte til farar for liv og samfunn, det viser både historiske ras og flaumar i Vestlandsfjordane og verknadane av meir nedbør dei […]

... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

↧

Bare Alberte ~ Cora Sandel

December 28, 2014, 4:31 am

≫ Next: Rød sone, av Asbjørn Jaklin

≪ Previous: Kjersti Wøien Håland: Dommedøgn

Nå har jeg levd med Alberte så lenge at det føles rart å ikke skulle lese mer om henne. Men trilogien er avsluttet og Alberte fant til slutt veien hun lette etter. Og friheten. Når det gjelder disse bøkene er det viktig å være klar over at det finnes mange ulike versjoner, og min utgave er basert på førsteutgaven og inneholder rettelser og mye som ble sensurert bort. Under andre verdenskrig ble for eksempel flere sider med politisk innhold tatt ut av Bare Alberte, så skal du lese trilogien anbefaler jeg denne utgaven. Jeg har lest trilogien sammen med Hedda.

I Bare Alberte møter vi Alberte i Bretagne sammen med sønnen på fem år, Liesel, Pierre og Jeanne, samt datteren deres. Pierre, en anerkjent forfatter, er en av Siverts bekjentskaper, og Sivert selv er ventende etter å ha gjort suksess med sine malerier. Sammenlignet med Jeanne er Alberte håpløs med husmorting, gutten er tynn og svakelig og klærne hun syr henger totalt på skakke og "er ubehjelpelig i hele snittet". Pierre er den som oppmuntrer henne til å skrive, selv om hun gjemmer seg bak alt som må gjøres. "Er det kommet dit med Dem, at De må koke og sy, så kok og sy. Da er det altså intet å gjøre." Men hun griper anledningen og finner frem mappen med lappene, ser fiendtlig på dem.

Hvad skal hun gjøre med denne plutselige tretimers frihet? Frihet er noe hun står håndfallen med og ikke forstår sig på. Hun hadde masser engang. Den rant bort mellem fingrene på henne, mens hun drev omkring og beså sig i tilværelsen, var publikum. Da det omsider demret for henne, at nå hadde hun besett sig nok, nå øinet hun sammenheng, hadde et og annet å si om livet, tok livet henne i nakkeskinnet og slipper henne ikke igjen. Som for grundig å slå fast at for sent er for sent.
s. 412

Sivert "akter det for intet det hun gjør", og hun selv rår ikke med skrivingen som kun Liesel og Pierre støtter henne åpent i. Hva skal det hele være godt for? Det hun har er løst og fillet, uten begynnelse og ende. Men plutselig kan hun oppleve en klarhet og setter streker, retter, tilføyer. Hun tenker på at hun kanskje blir alene med gutten en gang og trenger en inntekt, og hun vet at det vil lysne, "det er som et puzzle, det varer lenge, før en ser hvad det skal bli". Lappene blir til sider og i bunker. Hun aner veien å gå, til å kunne skaffe seg et og annet, ha medbestemmelse i sitt liv. Selvstendighet. Forholdet til Sivert er anstrengt. Alberte føler stor takknemlighet ovenfor ham, for alt han har skaffet henne og gutten. Likevel, side om side med medfølelse og moderlighet, kjenner hun frykt og uvilje. Hun dras mot Pierre som inspirerer henne til å skrive. Tilbake i Paris henger det trykkende spørsmål over henne: Når gikk hun feil? Hvor gikk hun feil?

"Men sjeldent hender det, en lengter efter. Andre ting hender."
s. 498

Hun forfølges av en nagende følelse av tid som går og av at noe helt annet skulle skje. Slik går dagene, men så møter hun igjen Pierre og sammen med ham opplever hun følelsen av å være fremme. Hun tenker på å forlate Sivert, men da får hun ikke ha gutten hos seg, så hun sier ja til å reise til Norge. Her klarer hun å samle sine skriverier til et manuskript, tar mot til seg og drar alene til Kristiania for å selge det. I visshet om at hun ikke blir den samme etter det, ikke skal tilbake.

Livet forandrer oss som mennesker, vi er ikke den samme som i ungdommen. Det viser også trilogien. Både Alberte og Sivert går gjennom en utvikling, likeså som de andre karakterene, som Pierre etter å ha vært i krigen og venninnen Liesel etter aborten. I lys av tiden bøkene ble skrevet i (Bare Alberte ble utgitt i 1939) vises konflikten mellom ønsker og det å fylle den tradisjonelle kvinnerollen, dette går som en rød tråd gjennom trilogien. Utviklingen mot voksen kvinne, mot selvstendighet og det å gjøre noe mer utover det kvinnerollen pålegger, sees i romanen ved Albertes trang til å finne sin vei. Men det kommer ikke av seg selv, en er nødt til å handle.

Bare Alberte av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

... (Blogginnlegget er hentet fra Melusinesplace)

↧

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

December 29, 2014, 4:39 am

≫ Next: Liv Mossige: Tyskland

≪ Previous: Bare Alberte ~ Cora Sandel

I år har jeg lest en kriminalroman. En eneste en. Vi snakker ikke om Tom Egeland. Ikke Unni Lindell. Ei heller Jo Nesbø. I all særdeleshet ikke Sønnen. Av det store vel av kriminalromaner er det på sin plass for en skarve bokblogger å velge noe ikke alle andre leser. Så da ble det Asbjørn Jaklin, da. Igjen.

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Kriminalroman. Utgitt i 2014.

Alex Winther, tidligere soldat i Afghanistan, nå journalist i Nordlys, er på beite etter bra scoop selv i agurktiden. Etter å ha bivånet en noe trøttende pressekonferanse med den tidligere jagerflygeren Peter Barrows, øyner Winther ugler i mosen når han senere blir funnet død på sitt hotellrom. Den ferske journalisten oppdager raskt at flere av Barrows kollegaer har lidd samme skjebne.

Dette er bok nummer to om Alex Winther. I første bok, Svart frost, kritiserte jeg hovedpersonen for å være for ordinær. Jeg ble ikke engasjert i ham, og heller ikke i oppfølgeren blir nysgjerrigheten særlig vekket. Den tidligere soldatens stadige panikkangst blir beskrevet, men ikke godt nok til at jeg føler noen nærhet til ham. Ei heller hans problematiske kjærlighetsliv, hvor han sliter med å knytte seg til den han vil ha. Ikke en gang hans noe umodne forhold til foreldrene klarer å vekke det lille ekstra. Det er ikke inderlig nok, selv om beskrivelsene og fortellingene rundt hans privatliv er gode i seg selv. Forfatteren forsøker å gjøre oss mer kjent med ham, men det fremstår for meg stadig som overflatisk.

Samtidig, som i bok nummer en, er det historiske aspekter det som gjør romanen vel verdt å lese. Plottet spinner på hemmeligholdelsen og all den skjulte dramatikken under den kalde krigen, hvor blokkene – og menneskene – lekte med skjebnen, helt uten at mannen i gata visste noen ting om hva som faktisk foregikk. Og i etterkant, en grusom, altoverskyggende hevngjerrighet.

Jeg skal være ærlig. Personlig fatter jeg liten interesse for selve historien. Det skygger like fullt ikke for det faktum at Asbjørn Jaklin er en dreven formidler og har skrevet nok en god kriminalroman. Han skriver bra, det flyter fint og er oversiktlig. Det er likevel noe som er viktigere, som gjør hans romaner mer verdt å lese:

Som journalist og forfatter av flere historiske sakprosa, er leseren i trygge hender, selv med et såpass innfløkt materiell som utgangspunkt. Jaklin, mangeårig journalist med godt innarbeidet evne til kildekritikk, har ervervet seg en kunnskap vi tror på. Stoler på. Og viktigst av alt: Lærer av.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av (Svart frost) og (De dødsdømte)

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Liv Mossige: Tyskland

December 29, 2014, 10:19 am

≫ Next: Det som ble Norge, av Reidar Müller

≪ Previous: Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Tragedie sett innanfrå: Debutant Liv Mossige er ein dyktig forteljar som får til mykje med få ord, men kunne godt ha våga seg lenger inn i kjenslene. Det var vore lite merksemd rundt debutantane i år, men nokre få unge kvinner stikk seg fram når ulike juryar i det siste har kåra årets beste bøker. […]

... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

↧

Det som ble Norge, av Reidar Müller

December 29, 2014, 2:00 pm

≫ Next: Urd, av Ruth Lillegraven

≪ Previous: Liv Mossige: Tyskland

Kan man skrive en hel bok om ved, kan man vel jammen skrive en bok om stein også. Norsk stein. Fjord og fjell. En populærvitenskapelig sakprosa om hvordan vårt land ble bygget og hvordan vi stadig er i forandring. Alt skrevet av en geolog på et språk som selv hvermannsen forstår. Det må da bli en dundrende suksess?

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Sakprosa. Utgitt i 2014.

I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør - bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein? Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå...

… skriver forlaget.

Med mine fem fattigslige vekttall i naturgeografi på Blindern er jeg ikke i nærheten av å være godt nok utrustet til å uttale meg om tematikken i seg selv. Ikke hvordan han fremstiller fakta, historie og forskningsresultater (eller forsøk). Men jeg kan uttale meg om det rent litterære.

Og la meg si det, først som sist: Jeg applauderer for forsøket. Dessverre er det ikke så mye annet jeg kan applaudere for. Det er jeg oppriktig lei meg for. – Og veldig, veldig skuffet.

Sakprosa er vanskelig. Leserne skal tilegne seg ny kunnskap samtidig som boken skal inneholde et underholdningselement. Få lyst til å lære, ønske å lese mer, selv om man opprinnelig kanskje ikke er spesielt opptatt av tematikken. Du gjør det ikke særlig enkelt for deg når du skal skrive en bok om stein. Ja, faktisk. Stein.

Det både jeg og Müller heldigvis vet er at lite er mer spennende en stein. Selve grunnelementet i hvordan vår verden, alt vi vet om, er blitt dannet, og hvordan den stadig endrer seg. Det vi også vet, er at stoffet er tungt, detaljert og spenner over ufattelig lang tid. Det er vanskelig å gjøre slikt underholdende.

Müller har løst dette ved å skrive seg selv inn i historien. For meg skjærer det seg totalt. Det blir for mye, for uinteressant og altfor uvesentlig.

En leser føler sjeldent behov for å lære forfatteren å kjenne. Vi kan gladelig følge ham med ut på tur, stadig på vei til å tilegne seg ny kunnskap, men vi trenger ikke å få dette prentet inn i minste detalj. Vi trenger ikke vite hvor fort bilen kjører, hvor mye turbulens det er i flyet han sitter i, hvor sympatisk han mener den eller den statsråden er, eller at han er i slekt med Ellisiv Wessel. Det er fullstendig uvesentlig. Så uvesentlig at det blir irriterende. På grensen til selvforherligende, til tross for at dette er urettferdig og neppe tilsiktet. Han fremhever seg selv aldri som fortreffelig på noe som helst måte.

Inntrykket kunne ha vært reddet ved en bedre strukturering av tekst. Holdt delene strengt adskilt. Mere luft mellom personlig synsing og fakta. Slik boken fremstår er det tett i tett med tekst, et salig virvar av abstrakte årstall, tidsepoker og ren og skjær namedropping.

Tett i tett, med overganger som er for banale til å få teksten til å flyte. Fagpersoner Müller møter på sin vei blir konsekvent introdusert med utsagt av typen «jeg snur meg og ser rett inn i øynene på professor det og det» og «jeg parkerer bilen ved siden av den rustne holken til den og den, ekspert i det og det». H-e-le t-i-d-e-n.

Og når vi først er inne på irriterende forsøk på å underholde leseren: Det er utstrakt forsøk på stadige referanser til populærkulturen. Filmer, sanger og bøker. Strengt tatt har ikke disse egentlig relevans heller, utenom det rent språklige i titlene. Spørsmålet er om det var like mange referanser i begynnelsen av boken, om det plutselig kom underveis, eller om irritasjonen bygde seg opp til det nådde mitt personlige bristepunkt.

Jeg fikk i alle fall på et visst tidspunkt nok.

Det er synd, for jeg applauderer stadig for forsøket. Akkurat som jeg applauderer for forsøket på å skrive litt drømmende, vakre passasjer om naturen. Dessverre ødelegger mangelen på struktur. Passasjene er fine i seg selv, men med skarp kontrast til øvrig tekst faller det igjennom med et mageplask og ender opp som pinlige floskler.

La meg fremheve dette. Mangel på struktur. Sammenheng, flyt og samtidig adskillelse. Den store og fatale mangelen. Akkurat som boken innleder med ulike folkeslag og hvordan man utvikler seg forskjellig. Første kapittel. Deretter bare stein. Vel og merke får dette en slags avslutning i aller siste del, men den røde tråden i midten er fullstendig usynlig. Jeg gledet meg over testing av eget DNA og et funn av en eldgammel trestokk i myra ved familiehytta, men gleden ble brutalt slukket av en fullstendig mangel på øvrige forskningsprosjekter.

Ja visst er det synd. Akkurat som at bildene som i seg selv er pene, ikke engasjerer. Akkurat som at teksten er for tett til å ha noen knagger å henge all informasjonen på. Den fulle og totale mangel på faktabokser, den fullstendige mangel på skille mellom fakta og fiksjon. Den ikke-eksisterende muligheten til å skumme seg igjennom forfatterens bilturer, eller for så vidt også beretninger om hvilke steinarter som ble dannet i ordovicium

Slik Det som ble Norge fremstår er det vanskelig, for de fleste umulig, å faktisk huske det som står. Mer grafikk, andre bilder og rene faktabokser hadde ikke latt den fremstå som ren lærebok, men tvert imot beriket boken.

Selv jeg som syns stein er morsomt, klarte ikke å feste meg ved stort. Jeg leser heller faglitteratur. Andre lesere vil formodentlig la seg inspirere til å søke mer ryddig informasjon i andre bøker. I så måte må forsøket sies å være tålelig vellykket.

Kilde: Leseeksemplar.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Urd, av Ruth Lillegraven

December 30, 2014, 6:31 am

≫ Next: Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

≪ Previous: Det som ble Norge, av Reidar Müller

Jeg skulle ønske jeg hadde brukt lenger tid på denne diktsamlingen. Virkelig smakt på hvert ord, hver strofe. Skrevet side etter side om hvor sterkt den berørte meg.

For det gjorde den. Selv om jeg brukte bare en liten kveldsstund på å lese meg igjennom hele fortellingen. Jeg vil lese den igjen. Og jeg vil at også du skal lese.

Urd, av Ruth Lillegraven

Lyrikk. Utgitt i 2013.

Bare omslaget i seg selv er en nytelse. Et frempek på en historie som berører. Så er også hennes diktsamling premiert både med Brageprisen og Bokbloggerprisen i Åpen klasse.

Vi følger to kvinner, Seselja og Cecilia. De to bor i samme hus, men i hver sin tid og med hver sine forutsetninger. Seselja er en enslig eldre kvinne som syr for andre og lever i stillhet. En gang hadde hun en liten bror. En gang for lenge siden, før alt ble mørkt og stille. Før moren stengte seg inne og ble hard. For litt siden hadde hun en kattepus. For litt siden, før også kattepusen døde.

Og så blir Cecilia født. En ung kvinne med mann og snart barn. En ung kvinne med livet fremfor seg, bosatt i Seseljahuset.

To kvinner. To liv. To epoker. En uten barn. En med to. To stillferdige kvinneskikkelser i ett og samme hus.

Det gjør inntrykk. Sterkt inntrykk. Diktene innehar en stemning som gjør det hverdagslige, og saktmodige usedvanlig vakkert. Det varsomme språket innhyller historiene til noe du ønsker å lese igjen og igjen. Det er ikke nødvendigvis så mye som skjer. Verken Seselja eller Cecilie lever livet til det fulle, men det gjør likevel og unektelig inntrykk. Vakkert, sørgmodig og vart.

Så skriver hun seg selv inn i historien også, på sett og vis, når hun lar Cecilia ligge på OBS-posten for gravide, desperat rugende på tvillinger. Det hele blir litt ekstra sterkt, selv om Lillegraven aldri bruker de store, dramatiske ord.

Og når man tror man ikke kan bli mer berørt, legger man merke til at selv diktene danner bilder. Vemodig vakkert.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Relatert: Jeg har tidligere blogget om Lillegravens roman (Mellom oss).

Les også: Andre bokbloggeres innlegg om diktsamlingen i (dette) kommentarfeltet.

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

December 22, 2014, 7:03 am

≫ Next: Råta, av Siri Pettersen

≪ Previous: Urd, av Ruth Lillegraven

Helt på tampen av bokhøsten, strengt tatt langt på overtid, lanserte Cappelen Damm Didrik Morits Hallstrøms andre roman, Krø. Vaskeseddelen reklamerer med en nygotisk grøsser fra verdens ende. Ubehagelig, mystisk, forvirrende. Mørk.

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Utgitt i 2014.

Skjønt. Skremmende er den kanskje ikke. Jeg ble ikke skremt. Ikke slik jeg hadde sett for meg å bli. Du vet. Husredd. Mørkeredd. Vettskremt.

I stedet for ble jeg revet med. Betatt. Oppslukt. Alt hva man ønsker i en bok.

Det kan ikke forklares ut i fra selve historien. Det blir for enkelt, men må likevel sies:

Adam sliter. Oppveksten er preget av ustabilitet, rus og fosterfamilier. Nå søker han å etablere seg i samfunnet med jobb, bolig og familie. Har forsøker å finne roen hos Ylva, en kvinne som tilbyr ham trygghet, varme og kjærlighet. – Og Dennis, hennes svært syke sønn. Adam forguder gutten, men A4-livet som fungerer så fint for andre, faller ikke like enkelt for ham. Hver ledige stund tilbringes med å kreere et helt spesielt dataspill som stadig mer skremmende kopierer virkeligheten. Skillet mellom den virituelle verden og virkeligheten forstyrres stadig, og hans avdøde bestevenn og kjæreste trenger seg mer og mer inn i forvirringen som oppstår.

Virkelighetsoppfatningen slår stadige brister og kulminerer når han tvinges til å reise tilbake til sine røtter. På Krø, en liten øy på Nordvestlandet, venter hans dødssyke bestefar, minner etter faren og flere spørsmål enn det finnes svar.

Historien er vidløftig nok, men fungerer stadig bare som bakgrunn til noe større.

Stemningen, hvor enn vanskelig det er å formidle denne. Søke å forklare hvordan den sugde meg inn i boken. Dette noe som er høyst subjektivt, men likevel oppfattes likt hos de fleste som har lest boken.

- Hvordan får han det til?

For å starte med det mest håndfaste, den enkleste forklaringen: Forfatteren spiller på følelsene til leseren. Du opplever sympati med hovedpersonen. En ung mann med vond barndom. En mor som forsvant tidlig, både mentalt og fysisk. En far som var som en fremmed. En hendelse så vond at den er fortrengt. En oppvekst med stadige fosterforeldre og et problematisk forhold til rus.

Adam, løvetannbarnet. Nå som voksen, er han i et forhold med en kvinne hvis sønn kjemper mot kreft. Stort vondere blir det ikke. Dermed får leseren sympati også for historiens bipersoner.

Videre er det selve stemningen forfatteren makter å skape. En stemning som er vanskelig å forklare, en stemning som kun kan oppleves.

På Krø råder et bedehusmiljø som gjennomsyrer hele samfunnet. Vi aner konturene av okkulte ritualer og et nærmest usunt samhold. – Men det beskrives aldri med ord. Ikke egentlig. Akkurat som sykdommen til guttungen. Akkurat som hendelsen. Oppveksten. Vi tror vi skjønner, men vi vet ikke. Usikkerheten oppfattes som noe fremmed og mystisk. Forfatteren mestrer antydningens kunst.

Vi rives med. Lever oss inn i. Adopterer hovedpersonens søken etter sannhet og mening.

Dette ordet, søken, oppleves som helt essensiell i leseopplevelsen. Hele fortellingen preges av en nærmest konsekvent følelse av insomnia. En utavdegselvopplevelse helt fra første side. Han er ikke helt til stede, aldri helt i denne verden.

Like fullt er han på vei. Han ønsker noe. Vil noe.

Stadige skifter av kulisser opprettholder dette ubestemmelige og ubehagelige. Oslo og Krø. Nåtid og fortid. Rus og nykterhet. Drøm og virkelighet. Virituell verden og realitet. Adam tar med seg leseren inn og ut av søvn, rus og ulike verdener.

Vi lever oss inn i denne stille forvirring. Vi godtar de stadige sceneskiftene, samtidig som vi, i likhet med Adam, føler oss utrygge. Vi vet ikke hvor vi har ham, vi vet ikke hvor vi er, og vi vet ikke hva som følger.

Det er noe trist og melankolsk over det hele. Nærmest litt søvndyssende, samtidig som adrenalinet tidvis raser. Klisjeene unngås, kun antydninger slippes til, hele tiden slepende, elegant fortalt.

Alt flyter sammen på en måte som er svært sjeldent å oppleve. Det er solid fortellerkunst å makte å skrive en såpass uoversiktlig og irrasjonell historie hvor leseren til tross for alt godtar det som skjer.

Anbefales inderlig!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Anita) (Stjernekast) (Tine) (Siljeblomst)

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Råta, av Siri Pettersen

December 23, 2014, 5:12 am

≫ Next: Pettersen Siri «Råta»

≪ Previous: Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Hele Bokblogglandia trykket Siri Pettersens Odinsbarn til sitt bryst og forfatteren ble superstjerne. Siri Pettersen er en av de få som kan entre et rom og sporenstreks få hele forsamlingen til å falle pladask. Hun er så hjertelig, uimotståelig og splitter pine sjarmerende at svært få bokbloggere har fått seg til å omtale hennes bok nummer to. Synd, for de aller fleste elsker boken.

Og så har dere meg, da. Hun ene som faktisk ble litt skuffa.

Råta, av Siri Pettersen

Bok 2 i fantasyserien Ravneringene. Utgitt i 2014.

Kort handlingsreferat kan leses på forlagets egen omtale av boken (lenke).

Den største forskjellen er kanskje ikke en gang bøkene i seg selv, til tross for et himmelstort gap rent kulissemessig. Den største forskjellen er at under lesingen av Råta hadde jeg høye forventninger. Jeg ble slått i bakken av Odinsbarn, fullstendig overrumplet over å la meg rive med av en fantasyroman.

Jeg, som aldri leser slikt.

Jeg dukket ned, bort, opp, vekk i Pettersens univers. Jeg ville bli der.

Jeg ville fortsatt være der da jeg begynte på oppfølgeren. I stedet for fikk jeg noe helt annet. Jeg fikk Hirka og Rime, evna og haler. Men jeg fikk også vår verden. York, England. År 2000 og noe. Vår verden. Vår tid.

Jeg var ikke forberedt på det. Det var ikke det jeg ville.

Stort mer urettferdig er det ikke mulig å være i en bokomtale. En personlig skuffelse som overskygger bokens potensielt litterære kvaliteter.

Det er likevel mer enn det rent subjektive.

Som Elisabeth fra bokbloggen (Bokstavelig talt) poengterer i sin omtale, sprenger Pettersen de fleste uskrevne lover hva fantastisk litteratur angår. I Råta serveres vi alt. Samtidig! Bakvendt og forlengs og alt på en gang.

Det er følgelig både dristig og vågalt av forfatteren å flytte historien til 2000-tallet. Mye av den fantastiske magien ved et 100 % imaginært univers mistes automatisk. Uten dette sløret blir det dermed også lettere å se svakhetene, mer å kritisere.

Utgangspunktet er likevel fortsatt udiskutabelt positivt. Vi følger stadig Hirka, vår kvinnelige helt. En slags norrøns mytologis Pippi, en 16 år gammel jente med stort, rødt hår og krefter nok til å velte hele verden. Nesten bokstavelig talt. Et ekte litterært forbilde, hvis utseendebeskrivelser begrenser seg stort sett til dette håret. All honnør til forfatteren å skape en heltinne nesten utelukkende beskrevet ut i fra tanker, følelser og handlinger. – Ja, og en manglende hale, selvsagt.

Hirka kjemper for det gode og mot det onde. Verden må reddes, og hun er en helt essensiell brikke i hele spillet. Hun er villig til å ofre alt, til og med seg selv. Til og med den hun elsker.

Det vakre kjærlighetselementet fra første bok i serien utvikles videre i Råta. Selv med de største hinder, er kjærligheten til Rime like sterk og uimotståelig. Stadig lengter de etter hverandre, fra hver sin verden. Her er også bokens virkelige styrke. Aller best er Råta i øyeblikkene hvor lengselen etter Rime nærmest blir for sterk til å takle. Disse små utsagn, forsiktige og flyktige tanker som nesten ikke maktes å sette ord på, men som likevel ikke er til å unngå. Alt i kursiv. Drømmende, diffuse men likevel dominerende.

Plottet som helhet er spennende, noe som underbygges av konsekvent bruk av gjennomgående korte setninger. Nærmest stakkato berettes historien om Hirka som på dramatisk vis reiser til vår tid hvor hun slåss for sitt folk og hele deres fremtid. Jeg sitter likevel igjen med en bestemt følelse av at dette burde vært enda bedre fortalt. Jeg savner mer engasjement og adrenalin. Jeg savner enda større følelser.

De er jo der, men flates ut av små sekvenser som i mine øyne skygger for spenningen. Slik som når Hirka tvinges til å spre sitt blod, i håp om at dette skal redde verden.

«Herregud, hvorfor ikke gjøre det på et mer sivilisert sted, som et sykehus»
«Har jeg husket på å ta jerntabletter?»

- Ufrivillig eller nøye kalkulert komiske innslag? Jeg vet ikke. For meg er det forstyrrende. Ironi og sarkasme er fine virkemidler, men må brukes med omhu og systematisk. Plutselige innfall virker for meg mot sin hensikt.

Når det er sagt lykkes Pettersen langt større med andre virkemidler. Hun er god til å uttrykke det som ikke sies. Særlig likte jeg passasjen:

«Jeg er for ung for deg.»
«Men du virker mye eldre…?»

Slike innslag kan alene redde helhetsinntrykket. Selv nå, ett par måneder etter at jeg leste boken, blir jeg varm om hjertet når jeg husker tilbake til dette lille utdraget. Et utdrag som er uten betydning for alle de som enda ikke har lest boken, men som jeg tror flere enn meg har bitt seg merke i. – Og det er mere å ta av.

Andre lesere er svært begeistret, triller terningkast 6 og jubler over at oppfølgeren er enda bedre enn den første boken. Jeg er ikke helt der. Min personlige skuffelse over det dramatiske sceneskiftet fra første bok må ta en del av skylden, men ikke alt. Den er for meg i det hele tatt ikke like medrivende som Odinsbarn. Råtas 500 sider ble med det en mer langtekkelig leseaffære enn ønskelig.

- Men ikke ti ville hester kan få meg fra å glede meg til tredje og siste bok i Ravneringene utgis.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min omtale av første bok i Ravneringene, (Odinsbarn).

Andre bloggere: Mange har erklært seg inhabile, mens noen få har omtalt boken, gjerne med alle mulige forbehold. (Bokstavelig talt) (Kari) (Ina).

Les også hva ungdommen selv mener om boken på siden til (Ubok.no)

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

↧

Pettersen Siri «Råta»

December 27, 2014, 10:01 am

≫ Next: Ingvild Schade: Drammens rekordbok

≪ Previous: Råta, av Siri Pettersen

Hirka er i vår tid og vår verden denne gang....

Dette er 2. bok i serien Ravneringen. Den første var Odinsbarnet kom høyt opp på bok bloggerprisen, blant de tre nominerte, men vant ikke. Denne gangen har Hirka den haleløse, Odinsbarnet kommet til vår verden. Boka starter med at hun er i York i England. Der bor hun i kirken, en prest har forbarmet seg over henne. Men, noen forfølger henne, er det fra skyggeverden?

Hirka er i vår verden og blant oss mennesker. En underlig verden for henne hvor ikke klarer å innpasse seg. Ikke har hun penger, bosted eller familie i denne verden- hun er helt alene. Har bodd i en kirke, men den brenner og hun blir reddet av Stefan? Hvem er det han jobber for? Jo det får vi vite etterhvert, han er en brikke i det store spillet som er lett å flytte.

Det gjøres også, de er i York, drar til Venezia, Stockholm osv, Stefan er en helt vanlig mann med en traumatisk bakgrunn.

Kuro, ravnen hennes har vært igjennom en forvandling, jeg ikke vil fortelle noe om dette og andre merkelig ting som skjer....da røpes for mye!

Hirka er hovedpersonen i denne boka og det er henne vi hører hest om, med det er jo en kjærlighetsroman på mange vis mellom henne og Rime også. Rime fra mannfalla sitter som hersker og det kreves av han at han bør gifte seg og han har beilere som vil ha han, men vil han.... Han drar til Ravhov for å finne løsninger. Urd er død, det er sikkert. Rime tenker bare på Hirka, han må komme til hennes nye verden for å redde henne, det er hans drivkraft.

Dette blir kampen Hirda har, hvem skal hun tro på i denne fremmede verden, ingen er til å stole på. Stefan skulle egentlig drepe henne med bringer henne i fly til Venezia, sammen med Naill. Jeg får aldri helt taket på Stefan og Naill, de endrer seg og har lite personlighet syns jeg. Noen ganger tenker jeg på Naill som liten person når han blir beskrevet at han ligger på hemsen, mens andre ganger sier Hirka han er stor?

I Venezia er det Alegra som gjerne vil at Hirka skal tro og stole på henne, hun gjør hva som helst for å inynde seg i Hirka sitt liv. Men vi skjønner at noe ligger bak, for hvist Hirka kan love henne at hun ikke selger de tre steinene sine, da skal hun hjelpe henne resten av livet. De skal vistnok ha en enorm verdi, men hvilken er det penger eller kraft?

Rime som skal styre blir forbannet på at noen har drept et lite barn og krever at den som har gjort det står frem. Men han er ikke den som dreper synderen, han er for veik, men er han det?

Hirka innser hvem hun er og hvilken krefter hun har. Hun får kjennskap til at Rime har kommet og da hun treffer Rime på blackmetall konsert er det et veldig morsomt og et fint trekk i fortellingen. Her mikses alt isammen, vi opplever folk som har levd i flere tusen år og hører om prøverørsbarn.

Jeg syns at boka kanskje peker litt for ofte på vårt samfunn, slik at man går trøtt på det og ignorerer det.

Graal og Naill er søsken, det er viktig i denne boka og kampene som har vært mellom dem kommer frem og som på nytt skal stå i kirka i York!.... ..der slutter også boka, men det kommer en til.

Graal og Naill, hva står de for? her kan man begynne å tolke om man vil, religiøst, politisk osv....

Jeg har brukt veldig lang tid på denne lydboka, den fenget meg ikke nok og la den fra meg. Jeg likte ikke at hun var i vår verden, det ble noe som ikke stemte helt. Odinsbarnet var det litt sånn norrøn mytologi preg på, men dette forsvant helt når fortellingen er fra i dag. Lettkledde jenter som er fulle og vrikker seg av gårde på høye heler før en bil plukker de opp osv.... nei!

Etter at jeg leste Ellikkens omtale bestemte jeg meg for å høre boka ferdig, fordi hun heller ikke var overveldet begeistret. Alle andre virker som om de er mer begeistret for denne en Odinsbarnet, hmmmm?

Jeg vet ikke om jeg vil høre siste boka i serien. Det kommer an på hvor mye den tar av, for denne tok for mye av syns jeg, med vampyrer, om skapninger osv.... det fascinerer ikke meg så veldig, men glad for at jeg hørte den ferdig tross alt!

Lest fantastisk bra av Erich Kruse Nielsen

Spilletid 16t 7 min

Utgitt på lydbokforlaget

Bilder av Siri Pettersen som jeg tok under bokbloggertreffet i august.

... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)

↧

Ingvild Schade: Drammens rekordbok

January 2, 2015, 6:34 am

≫ Next: Aina Basso – Finne ly & Birger Emanuelsen – Fra jorden roper blodet

≪ Previous: Pettersen Siri «Råta»

Grensesprengande satire: Ein satirisk roman illustrert med absurde tusjteikningar må vere den mest særprega debuten på mange år. «Og jeg er ikke en hvilken som helst forfatter. Jeg er en kunstner som har brukt ord som materiale til å strukturere et narrativt maleri», står det å lese i Ingvild Schades debutroman. Det kan vere parodisk […]

... (Blogginnlegget er hentet fra Meldingar til massene)

↧

Aina Basso – Finne ly & Birger Emanuelsen – Fra jorden roper blodet

January 3, 2015, 12:24 pm

≫ Next: Natt i Gaza – Mads Gilbert

≪ Previous: Ingvild Schade: Drammens rekordbok

Tittel: Fra jorden roper blodet / Finne ly

Sjanger: Begge er romaner

Forlag: Tiden / Samlaget

Utgitt: Begge 2014

Sidetall: 222 s. / 252 s.

Kilde: Begge er anmeldereksemplarer

Språk: Bokmål / Nynorsk

Når jeg leser flere bøker parallelt, er det alltid ulike typer bøker for at jeg ikke skal blande dem underveis. Med bøkene jeg leser etter hverandre er det annerledes, der tar jeg ikke samme hensyn. Resultatet blir ofte at jeg setter ting i sammenheng som egentlig ikke hører sammen. Nå sist et persisk teppe som ble omtalt i Kristine Næss sin Bare et menneske som tilsynelatende dukket opp igjen i Brit Bildøens Sju dagar i august. Selvsagt er det ikke snakk om det samme teppet, men det krevde tankevirksomhet å komme til den konklusjonen.

Litt på samme måte har jeg hatt det med to andre norske romaner jeg har lest i høst, nemlig Aina Bassos Finne ly og Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen. Jo lenger avstand i tid fra jeg faktisk leste dem, jo tettere knyttet sammen blir bøkene i mitt minne, til tross for at jeg ikke leste dem rett etter hverandre. Det har gjort meg nysgjerrig på hva denne koblingen kommer av, for i utgangspunktet opplevde jeg ikke bøkene som spesielt like.

Finne ly er en historisk roman fra 1849 som forteller historien om Hanna, ei ung jente av reisende slekt som blir tjenestejente hos en enkemann med to sønner. Boka veksler mellom Hannas synsvinkel og synsvinkelen til Johannes, den yngste av sønnene. Fra jorden roper blodet handler om Tallak, en eldre mann som på jakt skadeskyter en reinsdyrbukk og i jakten på den selv faller om. Boka veklser mellom nåtidsplanet der Tallak får hjelp av en jeger til å finne igjen reinsdyrbukken og tilbakeblikk til Tallaks barndom og oppvekst på gården sammen med faren etter at moren har forlatt dem.

Jeg tror én av tingene som får meg til å lese bøkene i sammenheng, er konsentrasjonen. I begge bøkene foregår handlingen på et isolert sted og med et svært begrenset persongalleri, det er nesten som å lese to lange noveller heller enn romaner. Miljøene er tette, og mye av spenningen i tekstene oppstår i små forskyvninger i relasjonene mellom mennesker som lever tett på hverandre uten mulighet til å komme fra. Gjennom tilbakeblikk utvides horisontene noe, men ankeret i hver bok er disse lukkede plassene der menneskene stanger mot hverandre igjen og igjen. Begge forfatterne er språklig sterke og vare for detaljer, slik du må være for å få tekster av denne typen til å leve, Basso kanskje hakket mer poetisk enn Emanuelsen i skrivemåten.

Et fellestrekk som henger sammen med dette, er nærheten til naturen. I Bassos bok er det skogen, hos Emanuelsen gården og høyfjellet, men i begge bøkene opplevde jeg en intens tilstedeværelse som det slett ikke er alle naturskildringer som greier å vekke i meg. Kanskje er det det dempede tonefallet som gjør det, hvordan trærne og fjelllet og vannet sømløst flettes inn i setningene uten at det virker påtatt, uten at jeg føler de vil meg noe, de bare er der fordi de hører hjemme der, fordi menneskene og trærne og fjellet og vannet danner et puslespill som vises best når alle bitene er på plass.

Tematisk strekker jeg ikke strikken langt ved å si at begge bøkene handler om søken etter egen identitet, men det kan sies om altfor mange andre romaner til å telle som et fellestrekk. Kanskje er det heller nettopp her de skiller lag og opptrer som to separate enheter også hos meg. Hanna dras mellom sin bakgrunn som reisende og det å skulle være bofast på én plass, mellom den hun er oppdratt til å være og den hun forsøker å tvinge seg selv til å være av nødvendighet. Gjennom så klart og tydelig å stå frem som et helt menneske, opplever jeg også Hanna som et politisk budskap i en tid da hennes folk fremstår totalt umenneskeliggjort i den offentlige samtalen. Jeg opplever likevel ikke denne delen av tematikken som påtrengende, mer som en naturlig konsekvens av å ha lest en historie som berørte meg. Tallaks kamp er ulik på de to tidsplanene. I tilbakeblikkene møter vi ham i oppveksten der han gradivis frigjør seg fra farens grep, hvordan han nærmer seg andre personer og et annet liv enn det faren har bygd for dem. I nåtidsfortellingen handler det om en aldrende mann i kamp med seg selv og valgene han og andre har gjort som har ledet ham til den han er i dag i stedet for personene han kunne ha vært om livet hadde utspilt seg annerledes.

Relasjonene er viktige i begge tekstene, men også her skiller de lag. Jeg opplever noe utpreget maskulint når jeg leser Emanuelsens bok, det handler i stor grad om hvordan menn forholder seg til hverandre på en måte som mer enn én gang fikk meg til å tenke på Per Pettersons Ut og stjæle hester da jeg leste. I Bassos bok er hovedpersonen en kvinne, noe som gjør stor forskjell i hvilke spenninger forfatteren har å spille på. Der Emanuelsen skildrer forholdet mellom far og sønn og mellom to ukjente menn som gradivis nærmer seg hverandre, skriver Basso om hvordan en kvinne gjør inntog i nettopp et slikt lukket maskulint miljø og hvordan det totalt forandrer balansen mellom de tre som har grodd inn i faste roller.

Kanskje kan trådene likevel samles til slutt i å si at begge bøkene i bunn og grunn handler om familieforhold. I Tallaks tilfelle de helt nære familiekonstellasjonene, mens det for Hanna er snakk om et mer utvidet familiebegrep. Hva betyr familien i en ens liv, hva betyr det å ha dem nære mot å ikke ha det, hva fører familier sammen eller driver dem fra hverandre, hvor avgjørende er familien din for den du er eller den du kan være? Begge bøkene jobber blant annet med alle disse spørsmålene, og jeg synes både Basso og Emanuelsen får mye ut av dem. Begge bøkene anbefales i hvert fall varmt fra denne leseren.

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokstavelig talt)

↧

Natt i Gaza – Mads Gilbert

January 4, 2015, 7:49 pm

≫ Next: Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

≪ Previous: Aina Basso – Finne ly & Birger Emanuelsen – Fra jorden roper blodet

av Lene Sulusnes Mads Gilbert er den norske legen som gir vesten øyne i Gaza når bombene regner. Han har vært der flere ganger og sett likene, redselen, de desperate og sårede menneskene, ødeleggelsene. ”Natt i Gaza” er hans andre bok om Gaza, og beskriver Israels angrep på det Hamas-styrte landområdet sommeren 2014. Bombingen varte […]

... (Blogginnlegget er hentet fra Den boka!)

↧

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

January 6, 2015, 7:15 am

≫ Next: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

≪ Previous: Natt i Gaza – Mads Gilbert

Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt? Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over … Fortsett å lese Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen → ... (Blogginnlegget er hentet fra Lattermilds bokblogg)

↧

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

January 7, 2015, 8:38 am

≫ Next: Constance Ring, av Amalie Skram

≪ Previous: Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper. Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn … Fortsett å lese Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir → ... (Blogginnlegget er hentet fra Lattermilds bokblogg)

↧